En himmel full av stjerner

Jeg har akkurat ligget i badekaret...og sett på meg selv...i liggende stilling...og tanker ramla som mursteiner ned i hodet mitt...Maniske tanker som:"Fy faen, æ ser jo gravid ut, magen og puppan flyt jo opp som nån jævla garnblåse...kordan kan han synes æ e fin når æ ser ut sånn her?" Tankene som slo meg etterpå er at jeg ikke er den eneste som tenker slik om meg selv---og det er litt snodig...For vi alle streber etter et ideal...som den fotballmammaen som ser ut som en Victorias secret modell 4 dager etter fødselen...Hun blir elsket og hetset...hetset av slike som meg, antar jeg, og elsket av menn og kvinner som kanskje er av alle kalibere...Hva vet vel jeg? jeg vet bare at den dama har passet på hver en matbit hun har puttet i munnen...hun har veid seg og målt seg og sørget for at hun ikke har lagt på seg ett eneste unødvendig gram fett under det svangerskapet... Tro meg, jeg ser ikke slik ut...ikke etter tre fødsler...ikke etter 15 år etter siste fødsel har jeg k...

Jeg sitter og leser igjennom SSB's oversikt over utenlandske borgere i vårt lille land. Vi har hatt en eksplosjon de siste par årene med mennesker som søker seg til Norge. Og jeg sitter å ser på disse tallene som er av registrerte utenlandske borgere. Folkemengde etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgerskap anno 1. januar 2013: Ved årsskiftet 2013 ble det registrert 449 000 borgere av utenlandsk opprinnelse her i Norge. Det utgjør nær 9 % av Norges befolkning. Da er det snakk om i alle aldre, fra 0-100 år. Største tilveksten er polakker, litauere, eritreiske og og somaliere. SSB forteller også at det er i hovedtrekk menn som kommer. Etter det er det svensker, dansker og tyskere som kommer til Norge.  Hvorfor skriver jeg om dette? Mest fordi jeg er nysgjerrig selv. Det foregår sinte debatter på nett, det bringes frem artikler om økt vold, økt kriminalitet på landsbasis, men i hovedtrekk er det hovedstaden vår som får lide. Jeg vil minne lesere på om at dette er mine egne kon...

Roma...og Vatikanstaten...En by i Italia som har stått på ønskelisten min lenge...Og nå går drømmen i oppfyllelse...Jeg, Aina, skal ut å reise. Jeg formelig kjenner energien  boble opp inni meg...eller er det...hm...kanskje bare litt luft...Men, jeg skal til ROMA, ROMA, Amore Mio! Får jeg gubben med meg på Operaen i Roma??? Aldri i livet...men jeg vet iallefall at i en av verdens mest romantiske byer, skal jeg vel klare å finne veien til min manns hjerte-via magen-slik det bør gjøres:) Italiensk mat...jeg elsker italiensk mat...og mannen? Han elsker pizza...så noe finner jeg vel på... Jeg har alltid sett for meg hva jeg skal gjøre når jeg er i Roma...Jeg har et stille håp om å få gjennomslag for noe...Jeg må nok inngå endel kompromisser, men innerst inne har jeg ikke lyst til å inngå et eneste kompromiss...jeg har så klare tanker for hva jeg vil se...og i og med at jeg kanskje aldri blir å reise dit igjen- har jeg ikke lyst å slippe taket liksom... Her er ønskelista mi i alle ...

Dette er meg! Jeg er 39 år gammel. Jeg er mamma til 3 fantastiske barn og er gift med for meg- verdens peneste og grommeste mann. Jeg har hund og katt, og hadde det vært opp til meg, hadde jeg sikkert hatt 20 til...av hver...hunder og katter altså. jeg har 4 bonusbarn og 4 bonusbarnebarn. Jeg har en stor familie. Slik jeg ser det, er vi en familie som ikke er så flink å kommunisere på samme bredde og lengdegrad alltid. Vi har så mange forskjellige måter å uttrykke oss å, og alt for ofte ender det ut i situasjoner som jeg- som voksen- ikke alltid helt forstår bæra av. Og det er litt godt for meg å si, fordi vi voksne, vi er ikke allvitere! Jeg har mange, mange meninger, som ikke alltid faller i smak hos alle, men det er vel meningen, er det ikke? Vi skal da for svarte ikke gå igjennom livet som sauer og hele tiden følge flokkens selvutnevnte ledere, skal vi? Uansett om vi er 2 år i en barnehage, 11 år på barneskolen, 15 år på ungdomsskolen eller 18 år på videregående, eller 25 år i ...

Det burde vært enkelt...men er det det? Disse unge jentene, som blir sponset i hue og ræva, hvordan gjør de det? Hvordan har de blitt så pop? Rosabloggere? jeg har denne siste uken lest endel av disse bloggene som er på topp og sett endel videoblogger som ligger på topp, og jeg er mildt sagt rystet. Det ene brunkremtrollet mer hjernedødt enn det andre, med uttalelser som setter alt kvinner har kjempet for å oppnå mht likestilling og respekt 200 år tilbake i tid. Hvordan er det mulig? 20 års gamle jenter tjener inntil 70 000 kroner i mnd ved å fortelle at det er lurt å være platinablond, det er sexy med silikonpupper og brasiliansk rumpeløft, det er smart å gjøre dette! Dette må gjøres nå, mens man er 18 år helst...så fremst man ikke har foreldre som gir dette til ungene sine i 18 årsgave, hvordan skal en 18 åring fra et middels hjem i dette land få råd til en slik prosedyre? Klag på selvtillit og psyke og få det dekt!!?? Alle som er noe bruker klær og sminke fra...blablabla...Alle...

Hvem setter grenser for hva som er normalt og for hva som er unormalt? Er det når vi registrerer et avvik hos noen vi er glad i og står nært? Hvis jeg plutselig bare hadde blitt vekk, vekk fra facebook, ikke tilgjengelig for venner og familie, isolert meg helt fra alt som jeg vanligvis gjør, ville det fått deg til å bli engstelig? Hva er det som tilsier at når vi sliter oss igjennom noe som er vanskelig å få bukt med, at vi da skal isolere oss for alle som i bunn og grunn faktisk kan stille opp å støtte og hjelpe? Det går dager og uker. Null kontakt! Man prøver og prøver. Til slutt synker man litt lavt og virkelig setter inn nådestøtet...og DER!!! En respons! Ikke en hyggelig respons, men iallefall et livstegn! Og her sitter man...og undres på hva i all verden som kan være så galt at vennskap og familienærhet som man ellers alltid har lent seg til, ikke er bra nok? Hvorfor tror vi i vår mørkeste stund at lyset ikke kan tennes igjen??? For jeg kan ikke se EN eneste VETT...

...Du vet når du ønsker noe så sterkt at du nesten kan kjenne smaken av det- føle det under huden- kjenne det nesten verker i kroppen, så nært er det...og likevel så føles det så fjernt? Slik er alt jeg ønsker for meg selv... Jeg ber faktisk aldri om noe...jeg ber ingen om noen verdens ting...jeg kan slenge bemerkninger ut i lufta...si at jeg skulle så ønske...- og så stopper det som regel der... Jeg vet ikke om ønskene mine er urealistiske eller om det bare er fordi jeg ikke fortjener det...? For hver gang jeg er såååå nært...så faller det i fisk...fordi noen andres ønsker er viktigere...og jeg? Jeg resignerer...hver eneste gang faktisk... Joda, jeg får da oppleve ting...men det er slike "ta til takke med-" ting...ting jeg bør være takknemlig for...men innerst inne ikke er...Skjønner du hva jeg mener? Jeg er så sliten og så lei av å ALLTID leve i andres skygger og i andres drømmer...Jeg er så lei av at jeg alltid tar mer hensyn til enn det hensynet jeg mot...

I dag er det mandag...litt blåmandag...pus har vært borte siden onsdag i forrige uke. Og jeg savner han sånn...og er så redd for at det skal ha hendt noe forferdelig og at jeg aldri mer skal få se han igjen...Jeg aner ikke hvor jeg skal gå, hvor jeg skal lete, hvem flere jeg kan kontakte....så nå kan jeg bare vente...og jeg er ikke flink å vente... Dette er Lucifer...mitt hjertegull... Nå synes jeg at jeg har ventet lenge nok...så nå kan han få komme hjem igjen!! Han er id-merket, både med chip og tattoo. Ellers...Jeg vasker klær...og legger sammen klær...og prøver å bygge meg et hjem her...har ikke heeeelt fått den "hjem" følelsen inntakt...men det kan være pga så mangt...Kanskje det blir bra om jeg finner ut hva som har hendt med pus...?? Jeg ser filmer...leser litt...spiller litt...slik er det med mandag...ikke en brukbar dag ihvertfall... Håper den er bedre for dere... Aina

Man tror alltid at man skal bli likt for den man er, eller akseptert for den man er. Vi påvirkes og influeres av mennesker rundt oss, vi former oss etter omgivelsene og forsøker være som alle andre. Vi prøver å passe inn. Det spiller ikke noen rolle om vi er i en fotballklubb, eller jobber i en bank, eller er en sykepleier eller en legestudent, teolog eller værdame, skuespiller eller biker, mann eller dame...alle sammen, alle som en, tar etter alfaen i gjengen. Alle prøver å være slik den sterkeste er. Innimellom kommer det en utfordrer som rører i grøten litt for mye, og det oppstår maktkamp. To alfaer er det aldri rom for... Negative mennesker gjør oss negative! Jeg er i mine egne øyne ikke noen alfa...jeg er ikke en ledertype...jeg er fornøyd hvis jeg får være i fred i grunn. Jeg er en person som det må være jævlig lett å misforstå, og folk i min omgangskrets må jo tro at mitt vesen alltid må være ute etter noe. For dette året her har vært eventyrlig...og ikke i den positive ...

Flytting...jeg grøsser bare ved tanken...det er forbaska slitsomt å flytte...pakke ned...bære tungt...laste inn...laste ut...bære enda mer...vasking...pakke ut...finne nye plasser...og omveltning...pluss alt det andre på toppen av det hele... Og så...man begynner få ro i kroppen...er så sliten at jeg vil spy...gråter som en unge...og synes synd i meg selv...flinka!! Og så forsvinner Lucifer...min baby...og jeg aner ikke hvor jeg skal lete...for det er jo en katt..og de er noe egenrådige kan man si... Og han er nyoperert...nå tirsdag...og forsvinner dagen etter...fordi noen ikke klarer å lukke dørene etter seg...ergo, pus ut alt for tidlig!! Kommer nok hjem...men vet Lucifer at DETTE er hjem?? For Nannestad har vært hjem i over 2 år...og der er det ikke sinnsyke sjåfører som gir flat pedal i en 60 sone...at det ikke er fartsdumpere og politikontroller oftere på denne veien, er merkelig...jeg får ikke henta posten uten at jeg nesten må løpe for livet over veien...eneste ulempe...