"Men jeg vil aldri få Paris..."

...Du vet når du ønsker noe så sterkt at du nesten kan kjenne smaken av det- føle det under huden- kjenne det nesten verker i kroppen, så nært er det...og likevel så føles det så fjernt? Slik er alt jeg ønsker for meg selv...

Jeg ber faktisk aldri om noe...jeg ber ingen om noen verdens ting...jeg kan slenge bemerkninger ut i lufta...si at jeg skulle så ønske...- og så stopper det som regel der...

Jeg vet ikke om ønskene mine er urealistiske eller om det bare er fordi jeg ikke fortjener det...? For hver gang jeg er såååå nært...så faller det i fisk...fordi noen andres ønsker er viktigere...og jeg? Jeg resignerer...hver eneste gang faktisk...

Joda, jeg får da oppleve ting...men det er slike "ta til takke med-" ting...ting jeg bør være takknemlig for...men innerst inne ikke er...Skjønner du hva jeg mener?

Jeg er så sliten og så lei av å ALLTID leve i andres skygger og i andres drømmer...Jeg er så lei av at jeg alltid tar mer hensyn til enn det hensynet jeg mottar...

Jeg kunne alltids bare gått min vei- uten å se meg tilbake...fått et nytt liv...en ny start...men det er ikke det jeg ønsker...

Jeg ønsker å leve...MED...ikke uten...

Jeg ønsker å ha et voksent og innbringende liv MED de jeg elsker...ikke et liv som statist i dems liv og drømmer...

Jeg tror ikke jeg krever for mye...

Og jeg kan jo ikke klage...for jeg er jo delvis frisk og rask...og lever...

Jeg VET jeg ikke krever for mye...for jeg? Jeg har ikke kravets rett...jeg skal ikke bry meg...for det angår ikke meg...jeg er bare...

Bare...

Aina...