KJÆRE POLITIKERE

Kjære politikere...

Dette handler om livene til de tusenvis av uføre i Norge som hver dag kjemper en usynlig kamp for å overleve. 

Mens dere sitter på Stortinget og diskuterer tall, prosenter og budsjetter, merker denne gruppen de brutale konsekvensene av valgene dere tar – eller rettere sagt, unnlater å ta...

En stortingsrepresentant tjener nå 1 272 209 kroner i året. En statsråd får 1 815 703 kroner, og statsministeren hever hele 2 234 978 kroner i året.

Til sammenligning: 

En enslig person på ordinær minstesats for uføretrygd får 345 332 kroner brutto i året.

- Dere tjener altså nesten fire ganger så mye som landets fattigste uføre.

Dere fikk en solid lønnsøkning i år- tenker dere i det hele tatt på at det sitter enslige uføre på minstesats igjen med rundt 22 500 kroner utbetalt i måneden etter skatt?

Jeg gir dere en utfordring:

-Forsøk å leve dette livet i én måned...

I stedet for å stramme inn ordningene, utfordrer jeg hvem som helst av dere til å flytte inn i en helt vanlig, liten ettromsleilighet i en storby. Forsøk å overleve på den laveste uføretrygden.

La oss se på regnestykket dere da må forholde dere til:

* Husleie (1-roms/hybel): - 11 000 kr (Gjennomsnittlig markedsleie i dag)

* Strøm og internett: - 1 000 kr (Med dagens strømpriser må man skru ned varmen og fryse seg gjennom vinteren)

* Mobil og nødvendig innboforsikring: - 800 kr

* Månedskort (Kollektivtransport): - 850 kr

* Mat og drikke: - 4 500 kr (Etter SIFOs referansebudsjett [oslomet.no] – glem kafébesøk eller kos)

* Hygieneprodukter og pleie: - 700 kr (Såpe, vaskemidler og en sjelden frisørtime)

* Klær og sko: - 800 kr (Kun det mest nødvendige)

* Helse og medisiner: - 500 kr (Egenandeler til fastlege og blå resept opp til frikortgrensen på 3 278 kr [helfo.no], pluss alt som ikke dekkes)

Dette sitter man igjen med til "resten av livet": 

2 350 kroner.

Disse kronene skal dekke uforutsette utgifter.

Hvis vaskemaskinen ryker, hvis telefonen knuser, eller hvis noen ber en med på en kaffekopp.

Det er ikke et verdig liv, det er ren overlevelse.

Jeg har ikke så mye igjen engang...jeg har minus når gebyr etc er trekt.

-Det er 19 år siden jeg var hos en frisør sist...

Tannlegen –

 -velferdsstatens glemte kapittel...

Det stopper ikke der...

Det er én utgiftstype som kan velte hele denne skjøre økonomien fullstendig:

-Tannlegen...

Hvorfor er tennene det eneste organet på kroppen som ikke regnes som en del av det offentlige helsevesenet i Norge?

Hvis man brekker beinet, betaler man en liten egenandel...

Får man hull i en tann, eller trenger en rotfylling, må man ut med tusenvis, av og til titusenvis av kroner på det private markedet...

-Når man har 2 350 kroner igjen i måneden, betyr en tannlegeregning på 6 000 kroner at uføre må velge mellom å trekke tannen i stedet for å redde den, eller å hoppe over mat de neste månedene.

(Eller å gå med nedknekte tenner- slik som jeg gjør- for jeg har rett og slett ikke råd!)

Og tennene blir ikke bedre, de blir verre og til slutt er gebiss eneste løsning- men man har ikke råd til det engang...

Mange uføre går med konstante smerter fordi de rett og slett ikke har mulighet til å gape høyt i en tannlegestol...

Det er en sosial skam for et av verdens rikeste land.

-Ingen velger dette selv!!!

Ingen velger å bli uføre.

Ingen ber om å få helsen sin ødelagt, eller om å bli stengt ute fra arbeidslivet....og dere politikere sier at: "ingen under 40 bør være ufør!" 

Jeg er enig- men de som blir ufør og er kronisk syke, hva med oss?? Vi er jo allerede syke og vi blir ikke bedre - mange av oss er uhelbredelig syke og kan ikke jobbe...hva med oss? 

-Jeg ble ufør da jeg var over 40, men ble syk da jeg var ca 13 år, men jobbet fra jeg var 14 til jeg var 36 år ca- og brukte 7 år på å prøve alt NAV ba meg om for å ikke bli ufør- arbeidsavklaringspenger og 4000 kr hver 14 dag utbetalt!

8000 kroner i mnd i flere måneder...takk og lov for at jeg hadde en mann som var i full jobb og hadde inntekt!

-Men...vi måtte selge huset...pga min lave inntekt og status som ufør, strakk ikke pengene til og vi hadde ikke råd til å eie eget hus og måtte selge barna våre sitt hjem...der de hadde bodd i mange år og hadde sin trygghet...tenk litt på det, kjære politikere! Hvor mange i vårt land som har det og har hatt det på samme måten? 

Og inkassosaker...man må prioritere mat på bordet, istedet for f.eks telefonregningen...telefonen blir stengt og man får inkassovarsler...og kanskje strømmen ble for høy...stengevarsel...hvordan er det for en person med KUN strøm som eneste oppvarming i leiligheten de bor i? Velg mat eller varme...

-Prøv det, kjære politikere! Fysisk og psykisk påkjenning, følelse av å ikke strekke til noen steder, kunne ikke gi barna mine klær de ønsket seg eller leker...kunne ikke reise på ferie, kunne ikke bidra i husholdningen pga mer utgifter enn inntekt!!! 

-PRØV det!

-Hvordan skal jeg betale strømmen denne måneden? Ungene må ha mat...SFO...Barnehage...dette var ofte, ikke bare for meg men andre jeg kjente i samme situasjon- jeg var liknende situasjoner- det at jeg måtte velge og prioritere hva som var viktigere enn at ungene fikk gå på kino med venner, feire en bursdag eller kjøpe gaver til venner som feiret bursdag!

-Og i 7 lange år- med opp og nedturer- landet på uføretrygd pg hadde 17500 kr da å leve for- og var SÅ glad, for NÅ skulle ting snu! Og så økte alt av utgifter- strøm, mat, kommunale avgifter, gebyrer og egenandeler...og så ble 17500 kr veldig lite likevel!

Er man ufør-straffes man hele veien økonomisk...

Dere snakker ofte om at "det skal lønne seg å jobbe", men når man ikke kan jobbe??

Sannheten er at uføretrygden brukes som et politisk verktøy som presser kronisk syke og uføre ut i ren fattigdom...

Det er på tide at dere løfter blikket fra de millionlønnede hverdagene deres og ser hvordan realiteten faktisk er i Norge.

 

Det bes ikke om luksus. 

Det bes om nok penger til å betale husleien, spise sunn mat, hente ut medisiner, og gå til tannlegen uten å frykte økonomisk ruin.

Gjør uføretrygden og tannhelsetilbudet verdig igjen. For dette handler om ekte mennesker...

Det handler om det Norske folk...

Når paranoia og klikk betyr mer enn vanlig folkeskikk...

Har dere lagt merke til hva som kryper frem i lyset på nett med en gang en stor ulykke eller katastrofe treffer oss, eller når en politiker driter seg ut med en kommentar i fylla, eller når en kjendis har sagt eller gjort noe som ansees for å være kontroversiell oppførsel eller mening? 

-Før røyken i det hele tatt har lagt seg, er de i gang... Konspirasjonsteoriene, ryktene og de som bare må mene noe om alt.

Det slår aldri feil.

Mens "normale" folk fylles av medfølelse og et ønske om å hjelpe, fylles kommentarfeltene av falske rykter, sabotasje-teorier og ren, skjær galle så snart ulykken er ute- eller som da Kronprinsessen fikk nye lunger- da var det jo til og med snakk om mord inne i bildet...

Det er helt ufattelig å se hvor totalt blottet for empati folk kan bli med en gang de gjemmer seg bak en skjerm. De oppfører seg som følelsesløse maskiner...

Når medmennesker står midt i sitt livs største krise og har mistet alt, blir tragedien brukt som bensin til paranoide fantasier.

Alt fra rasisme-oppgulp til ville beskyldninger om pyromani blir spydd ut over tastaturet- som i kommentarfeltet om brannen i Drammen! Har lest alt mulig av oppgulp- helt utrolig hva folk får seg til å si...

Det har ingenting med sunn fornuft å gjøre.

De er fullstendig på bærtur...

Kan vi ikke bare være enige om én ting? 

Legg bort den unødvendige skyttergravskrigen når katastrofen rammer. 

De som står i krisen trenger støtte og varme – ikke folk som skal spre edder og galle over alt og alle...

Den evige fløykrigen:

Er du ikke også lei av at ALT absolutt må deles inn i «sider» på nett? 

Det er til å bli oppgitt av.

Den ene siden hevder hardnakket at kommentarfeltet flommer over av høyrevridd hets.

Den andre siden mener det er venstresidens konstante moralisering, pekefingre og rasisme-anklager som dominerer fullstendig...

Vet dere hva? 

Det blir for dumt. 

Vi kaster bort tiden på å krangle om hvilken politisk fløy som er «verst». 

Sannheten er at begge sider har sine egne, ekstremt irriterende måter å ødelegge debatten på:

👉 Venstresiden elsker å oppføre seg som moralpoliti. De bruker en kvelende pekefinger og stempler deg raskt som et dårlig menneske hvis du ikke mener akkurat det samme som dem.

👉 Høyresiden elsker å spisse ting helt til spissen knekker. De bruker aggressive utspill og formuleringer som ekskluderer og sprer unødvendig kvalme...

Og hvem er det som tjener på det? 

-Algoritmer på sosiale medier!!!

De er designet for å fôre deg med det du reagerer mest på, bare for å holde deg engasjert, sint og logget inn. 

Resultatet er en helt kunstig skyttergravskrig. 

Vi glemmer at den tause majoriteten – folk flest, uavhengig av hva de stemmer – faktisk sitter stille i båten og oppfører seg ordentlig...

På tide å rydde opp?

-Kanskje vi skal slutte å fargelegge ufin oppførsel rød eller blå? 

Hets er hets, uansett hvor det kommer fra.

Det vi faktisk trenger, er å finne tilbake til god, gammeldags folkeskikk.

Det må da være lov å være politisk uenige uten at vi må gå til personangrep eller stemple motparten som et dårlig menneske...

Er vi blitt så hårsåre at vi ikke tåler uenighet lenger? 

Hvordan i alle dager skal vi klare å rydde opp i dette og få vanlig folkeskikk tilbake i kommentarfeltet?

-A-

For det trengs – mer enn noen gang!!!

Mirakelpiller og salgstriks

Angående "mirakelkuren" VELORIS-slankemiddel- som angivelig skal få deg til å gå ned minst 14 kilo på 6 uker- les dette og DEL: 

⚠️ ADVARSEL – DETTE ER SVINDEL!

Ikke kast bort penger på dette produktet. 

Her er faktaene du må vite:

-Ikke godkjent i Norge: Produktet finnes ikke i Felleskatalogen og er ikke godkjent av Direktoratet for medisinske produkter (DMP).

Ingen dokumentert effekt: -Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at disse pillene fungerer.

Abonnementsfelle: 

-Mange som bestiller slike piller fra sosiale medier, blir lurt inn i dyre, automatiske månedlige trekk på visakortet.

Potensiell helsefare:

-Det amerikanske mattilsynet (FDA) advarer jevnlig mot slankeprodukter som selges ulovlig på nett, da de ofte inneholder farlige, skjulte kjemikalier som ikke står på pakken.

Søk hjelp hos lege:

-De eneste slankemidlene med reell og trygg effekt i Norge er reseptbelagte medisiner (som Wegovy, Mounjaro eller Mysimba) som du må få fra fastlegen din...

Navnet endres konstant: -Bakmennene bytter navn på produktet med noen ukers mellomrom (f.eks. fra Velora, Veloris, KetoX, til nye oppdiktede navn) for å unngå dårlige anmeldelser, mens de bruker akkurat de samme falske videoene og bildene i reklamen.

De bruker "stock-bilder": 

-I reklamene bruker de ofte generiske, dataanimerte bilder av hvite plastbokser med en digitalt pålimt etikett, eller de stjeler bilder av ekte medisiner og redigerer bort det ordentlige navnet...

-bilde for effekt-

Elektrolytter

Sosiale medier flommer over av fargerike pulverpakker, fancy flasker og influencere som påstår at du må drikke elektrolytter for å holde deg hydrert. 

-Det som før var forbeholdt maratonsyklister og sykehuspasienter, har blitt en av de største velvære-trendene de siste årene. 

Men sannheten er enkel: 

-For de aller fleste er dette helt unødvendig.

Hva er elektrolytter?Elektrolytter er mineraler som natrium, kalium, magnesium og kalsium. De hjelper kroppen med å regulere væskebalanse, nerveimpulser og muskelfunksjon. 

Kroppen er eksperter på å styre dette selv.

Hvorfor du ikke trenger det-

her er de viktigste grunnene til at du bør droppe elektrolytt-tilskuddene i hverdagen:

1.Du får nok gjennom maten: Et vanlig, balansert norsk kosthold inneholder mer enn nok salt og mineraler til å dekke dagsbehovet ditt.

2.Vanlig vann er best: For vanlige treningsøkter under 60 minutter er rent vann det absolutt beste du kan drikke.

3. For mye salt: 

-Mange elektrolytt-pulvere inneholder mye natrium (salt). Siden de fleste allerede får i seg for mye salt gjennom prosessert mat, kan disse drikkene bidra til et unødvendig høyt inntak.

4. Unødvendige kalorier og tilsetninger: 

-Flere av produktene på markedet er tilsatt sukker, kunstig søtning, fargestoffer og smaksforsterkere du ikke trenger.

5. Sløsing med penger: Elektrolytt-produkter er dyre.

- Du betaler i praksis en høy pris for dyrt saltvann...

Når er det faktisk nødvendig?

Kroppen trenger kun ekstra elektrolytter ved ekstreme væsketap. 

Dette gjelder om du utfører:

-Hard fysisk aktivitet som varer i over 90 minutter.

-Trening i ekstrem varme der du svetter voldsomt.

Eller har: 

-Kraftig omgangssyke med oppkast og diaré.

Konklusjon:

Elektrolytt-bølgen er i stor grad et resultat av smart markedsføring og estetiske trender på TikTok og Instagram. 

Kroppen din er skapt for å hydrere seg på vanlig vann...

- Spar pengene dine, fyll flaska i springen, og spis en banan eller litt vanlig mat etter trening i stedet...

Om religion og fanatisme:

Jeg har valgt å leve livet mitt som ateist. 

Det er et bevisst og naturlig valg for meg. 

Likevel opplever jeg ofte at folk antar at ateisme automatisk betyr en motstand mot alt som har med religion å gjøre. 

Slik er det ikke. 

Jeg har stor respekt for at mennesker søker etter noe som er større enn dem selv. Det å lete etter mening, håp og tilhørighet er en dyp menneskelig kvalitet. 

Enten folk henter denne meningen fra Gud, Allah, Odin eller Zevs, mener jeg at tro er en privatsak som skal respekteres. 

Ingen religion har i mine øyne mer universell "rett" enn en annen, men alle har lik rett til å eksistere i et fritt samfunn.

Det er imidlertid en syltynn linje mellom dyp religiøs overbevisning og farlig fanatisme. 

Og det er her mitt standpunkt er urokkelig: 

-Jeg tar fullstendig avstand fra all religionsfanatisme, uansett hvor den kommer fra eller hvem som utøver den.

Den farlige illusjonen om det "eneste sanne"...

Det mest skremmende med fanatisme er den absolutte mangelen på tvil. 

Fanatikeren opererer ut fra tanken om at "min Gud er den eneste sanne, og mitt folk er det eneste utvalgte". 

Når et menneske plasserer seg selv og sin overbevisning på en slik pidestall, viskes empatien for andre ut. 

Da blir verden brått delt inn i et "oss" og et "dem", hvor de som tenker annerledes ikke lenger har samme verdi.

Jeg kan ikke, og vil aldri, vise respekt for handlinger som springer ut av denne tankegangen. 

Vi ser det i kriger og konflikter der liv går tapt fordi noen mener de har et guddommelig mandat til å utrydde andre. 

Det å legitimere drap på medmennesker med at "de tar feil, og vi har rett", er den ultimate ansvarsfraskrivelsen...

- Det er å gjemme sin egen grusomhet bak en høyere makt.

Når dogmer trumfer menneskeverd:

Fanatisme handler sjeldent bare om å tro hardt; det handler om kontroll. 

Vi ser det når religion brukes som et verktøy for å undertrykke, torturere og skade andre. 

Det kan være snakk om å nekte kvinner grunnleggende frihet, forfølge minoriteter eller tvinge mennesker til å leve under strenge, dogmatiske lover som bryter med alt som heter menneskerettigheter...

-Dette strekker seg også utover menneskeverdet. 

Når religiøse ritualer brukes til å påføre dyr unødig lidelse eller meningsløs lemlestelse, viser det en total blindhet for omverdenen. 

Ritualer som utføres uten mål og mening, kun basert på blind etterfølgelse av gamle skrifter, mister den åndelige verdien de en gang kanskje var ment å ha. Da sitter man igjen med ren og skjær ufølsomhet.

Toleransens paradoks:

Noen vil kanskje hevde at man som ateist eller humanist bør tolerere alt, også de mest ytterliggående synspunktene... Her må vi huske på toleransens paradoks: 

-Hvis et samfunn tolererer absolutt alt, vil den intolerante til slutt utrydde de tolerante...

Min respekt gjelder individets rett til å tro og tenke fritt. 

Men min toleranse stopper i det øyeblikket andres tro går ut over uskyldige liv og friheter.

-Vi må våge å skille mellom det å respektere et menneskes tro og det å tolerere farlig oppførsel. 

Fanatisme er en trussel mot det frie og mangfoldige samfunnet, og det er vår plikt å si klart og tydelig ifra om at menneskeverd alltid må settes høyere enn religiøse dogmer...

Å ta avstand fra fanatisme handler ikke om å kjempe mot religion, men om å kjempe for mennesket.

-Verden blir ikke et bedre sted av at vi lukker oss inne i absolutte sannheter og dømmer dem som står utenfor.

Den blir bedre når vi setter medfølelse foran dogmer, og menneskeverd foran blind lydighet.

-Til syvende og sist koker det ned til et enkelt valg: 

Vi kan la oss splitte av ideologier som krever underkastelse og skaper fiendebilder, eller vi kan samles om det ansvaret vi har for hverandre her og nå. Enten vi søker mening i en gud, i vitenskapen eller i det nære og medmenneskelige, må vi kunne enes om én ting: Ingen overbevisning er noen gang verdt mer enn et menneskeliv.

-Min toleranse stopper der andres frihet og lidelser begynner – og den grensen må vi aldri slutte å forsvare.Vi må tørre å ta denne debatten, selv om den er vanskelig. Hvor mener du grensen går mellom religionsfrihet og fanatisme? 

Del gjerne dine tanker om dette:-) del også gjerne mine tanker om dette:-) 

Det Utrygge Norge...

Del gjerne: 

Det utrygge Norge? 

Hva er det egentlig som skjer med samfunnet vårt om dagen?

Norge har lenge vært definert av høy tillit og lav kriminalitet.

Men i det siste er det som om noe har endret seg fundamentalt.

 

-Overskrifter om voldsepisoder, knivstikking og ungdomskriminelle preger nyhetsbildet. 

Hvorfor opplever vi denne bølgen av økende, grov vold? Og hva ligger bak den gnagende misnøyen og uroen mange føler på i hverdagen?

Når vi analyserer tallene og samfunnsdebatten, tvinges vi til å stille noen komplekse spørsmål.

Hva sier statistikkene?

Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterer om en reell økning i anmeldte lovbrudd. Særlig urovekkende er utviklingen innen fysisk og grov vold. 

Politidistrikter over hele landet melder om et tøffere og mer profesjonalisert kriminalitetsbilde.

En urovekkende trend skjuler seg bak tallene-den grove volden blant barn og unge øker markant. 

Ifølge politiets egne anmeldelsesstatistikker ser vi en kraftig vekst i grov vold utført av mindreårige. 

Vi snakker ikke lenger om tradisjonelle ungdomsslagsmål, men om planlagt og grov voldskapital. 

Hva er det som gjør at terskelen for å skade andre har blitt så skremmende lav?

«Vold som handelsvare» og den digitale arenaen

En analytisk tilnærming viser at kriminaliteten har flyttet form. 

Justismyndighetene har i sine redegjørelser advart mot hvordan barn og unge rekrutteres via krypterte apper og sosiale medier til å utføre vold og utpressing mot betaling. Politi og forskere kaller det «vold som handelsvare».

I tillegg fungerer sosiale medier som en katalysator.

-Voldsepisoder filmes, deles og brukes som statusmarkører for å bygge et «rykte». 

Er vi i ferd med å miste kontrollen over en digital underverden der vold har blitt en kynisk valuta og underholdning?

Dyrtid, mørketall og sosial misnøye...

Samtidig rapporterer forskere ved OsloMet om enorme mørketall. 

Den nasjonale trygghetsundersøkelsen viser at over 60 prosent av unge under 25 år oppgir å ha vært utsatt for et lovbrudd det siste året. Dette skaper en underliggende frykt som preger samfunnsdebatten.

Men misnøyen stikker dypere enn bare frykten for kriminalitet. Vi er inne i en periode med dyrtid, økte levekostnader og voksende sosiale forskjeller.

Sosiologiske analyser peker ofte på at når de økonomiske marginene blir mindre, øker også utenforskapet.

Barneombudet har tidligere trukket frem at syv av ti av de unge som begår mest kriminalitet, selv har vært ofre for vold eller alvorlig omsorgssvikt.

Dette tyder på en dypere systemsvikt.

Hva er den underliggende årsaken?

Er den økende volden og misnøyen et symptom på et kaldere samfunn? 

Er det et resultat av ekstern gjengkultur som importeres via digitale nettverk? 

Eller er det rett og slett strukturell svikt i de arenaene som skal fange opp sårbare unge – som skolen, barnevernet og psykiatrien?

Én ting er sikkert: Utfordringene kan ikke lenger avfeies som isolerte hendelser. 

Spørsmålet er om samfunnet har de rette verktøyene til å snu denne utviklingen, eller om vi må tenke helt nytt rundt forebygging og integrering.

Hva er den viktigste årsaken til at samfunnsklimaet oppleves tøffere nå? Er det økonomi, sosiale medier, eller svikt i systemet?

Vold i nære relasjoner mot kvinner øker og er også et alvorlig samfunnsproblem i Norge. 

Ferske tall viser at pilene peker i feil retning, og økningen er størst blant unge kvinner.

-Mens menn oftest opplever vold på offentlige steder, utsettes kvinner i langt større grad for alvorlig og gjentatt vold i eget hjem, utført av en nåværende eller tidligere partner.

Dette viser statistikken:

1 av 10 norske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold i løpet av livet.

Partnerdrap utgjør rundt 25 prosent av alle drap i Norge, og i 70 prosent av sakene er det registrert voldshistorikk i forkant.

Mørketallene er enorme. Mange unngår å anmelde på grunn av frykt, skam eller avhengighet.

Dette er en utvikling vi som samfunn ikke kan akseptere. Krisesentrene melder om stor pågang, og behovet for forebygging og bedre beskyttelse er akutt...

Hovedkilden til statistikken og tallene er den nasjonale omfangsstudien -

"Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen" som ble publisert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Referanser og kilder for videre lesning ang økende voldshendelser i Norge:

Lovbrudd og kriminalitetsutvikling: 

Se oversikt og statistikker over anmeldte lovbrudd hos Statistisk sentralbyrå (SSB).

Grov ungdomsvold:

Les politiets tall angående utviklingen i ungdomskriminalitet og voldsepisoder i Oslo Politidistrikts halvårsrapport.

Politiets bekymring rundt bestillingsvold: 

Les mer om forebygging og saken om vold på bestilling hos Politiforum.

Mørketall og trygghet i samfunnet: 

Se funnene om de unges utsatthet for lovbrudd i rapporten fra OsloMet - Nasjonal trygghetsundersøkelse.

Justisdepartementets redegjørelse: 

Bakgrunn og strategier mot endringer i kriminalitetsbildet finnes i redegjørelsen på Regjeringen.no.

Gammel blogg comes to life...

"Begynn å opprett innlegget ditt," sier starten...og vil jeg det? Ja...jeg har jo endel på hjertet...som kanskje virker trivielt på dere, men for meg gjør det vondt. Hjertevondt...

Jeg har liksom mistet familien min et ellef annet sted på veien. Jeg får ting slengt i trynet som jeg er så dum at jeg ikke forstår...jeg skal prøve nøste opp i det, men jeg sitter liksom og lurer på hva dette gjør meg til for slags menneske? For det er jo noe fundamentalt galt i meg et eller annet sted som skaper en slik forrakt fra mine nærmeste mot meg, hvor hint blir gitt- men ingen sier det rett ut!?

Hvor skal jeg begynne? Jeg har jo opplevd mobbing og utestenging fra mine egne hele livet i grunn- alltid fått slengt i trynet at jeg var håpløs, hyper, masete og irriterende. Fikk juling av kusinen min, hun stod i bresjen for drittsnakk og erting gjennom barneskolen og delvis ungdomsskolen til hun ble mer opptatt av seg selv og sitt liv og lot meg være i fred. Men lista var jo lagt...besteforeldre som så det nødvendig å låse døra før skoleslutt slil ar jeg ble sittende ute på trappa i all slags vær mens mamma og pappa var på jobb og trodde de passet på meg. Juling av gutter på tur hjem fra skolen...hadde det i grunn ikke morro...lærere som ba meg slutte syte og etter basing og søkkvåt pga det var det liksom bare min egen feil...en av gutta brukte meg som sin private punschingbag- karatetrening i magen på meg hver bidige dag...

Man blir vel sterk av sånt, blir man ikke?

Og så vokser man opp, prøver finne en vei å gå, finne likesinnede, kjærlighet...få barn...giftemål, familie som konstant forteller en hvor dårlig man er, ikke strekker til, barnevern, men ingen tenker på at jeg kanskje trenger hjelp istedet for straff og bli tatt i fra livsglede?? Jeg var 25 år og 3 barnsmor, med hus, husdyr og mann, jobb, skole, barnehage, men ingen tenkte på at jeg kanskje var overveldet og trengte hjelp? Nei, da melder vi henne til barnevernet istedet, for hjelpe henne, det skal vi da så fanden ikke! 

Skilsmisse, nytt liv...trodde alt skulle bli bedre og i starten var det fint! Men så begynte det igjen...det med å ikke strekke til...ny mann, flere barn- ikke felles- men hans barn fra 2 forhold og 2 nye ekser som ikke var veldig lett å samarbeide med...og etterhvert begynte barna utagere litt også...og nå, i voksen alder, får man vite at man er inderlig hatet, enda jeg VET jeg ga mer til vedkommende enn hen noen sinne vil forstå...jeg gjorde ALT for at barna skulle ha det bra, påtok meg all skyld for det meste av dritten de andre foreldrene kokte sammen, og resultatet er at jeg var bufferen og ble tydeligvis hengt ut som at far valgte meg istedet for sine egne barn, noe som er helt absurd! Jeg var den som støttet han, fulgte han og hans drømmer og satt på gjerdet og dingla med beina i håp om å kanskje få min tur til å realisere drømmer?? Nå har jeg gitt opp og lever fra dag til dag bare...20 pluss år av mitt liv har gått til å være andrefiolin i ekteskapet, latt folk gjøre som de har villet og akseptert det og blitt hatet inderlig for det... Jeg har vunnet 6 store seire i livet mitt, og det er barna mine og barnebarna mine og det ka  INGEN ta i fra meg, jeg elsker dem helt uten betingelser og uansett hva de måtte føle om meg, blir jeg ALDRI slutte elske dem! Jeg elsker familien min på godt og vondt...men ærlig? Barna til mannen min gir jeg snart opp! Når de ikke etter over 20 år klarer å se at jeg faktisk ikke har gjort annet enn å støtte pappaen deres og elsket dem som om de skulle vært mine egne barn og til tider brukt mer tid på å gjøre dem til lags enn mine egne barn, ja, da kan jeg ikke gjøre mer for dem! Jeg har aldri sagt nei til barna deres, har ALLTID kjørt dem, hentet dem, hatt vennene deres gå inn og ut av huset i alle år, passet på dem i kulissene, tatt på meg masse dritt fra deres andre i familiene deres, holdt kjeft og bortimot aldri vært sinna på dem...tatt dem i forsvar...

Og så min egen familie...mamma, pappa, søster...vi er 4 personer og 3 av oss har tydelig bestemt at jeg er dritten...

Pappa ble sint for at jeg tok Kehus til etternavn, nektet gi meg bort i bryllupet mitt med mannen min og kunne ikke komme seg fort nok vekk fra festen etterpå...har hatt dårlig kontakt siden og han har latt det gå ut over mine barn og nå oldebarn...jeg hører fra han kanskje 2 ganger i året...

Han er bestefar til stesøsknene mine sine barn...

Mamma...hun er helt super i det ene øyeblikket...så er det som om noe annet tar over og jeg får høre hva jeg er og jeg vet ikke engang om hun tenker over hva hun gjør eller sier...

"Du trenger ikke snakke med noen! Ikke snakk så mye!

Ikke nevn familien din, ikke snakk om sykdommene dine, ikke snakk! 

Jeg driter i den og dem og ditt og datt, livet ditt er irrelevant, jeg gidder ikke snakke om det, ikke snakk! 

Du elsker kun å høre din egen stemme, prøver jeg si noe, er du fan ikke interessert! Ikke si det eller det til søsteren din eller tanteungen din, de er ikke vant med sånt snakk! Ikke snakk med den eller den! Du er ikke tykk, jeg bryr meg ikke om hva du spiser! Du trenger jo ikke spise sånn og sånn!"

Og så fra søster...ingenting! Ikke en lyd! Forteller meg ingenting, ringer meg aldri, og alt pga jeg engang sa at jeg hatet å snakke i telefonen??? Neppe! Jeg liker ikke snakke med fremmede, med selgere og tar ikke fremmede nummer- det har ikke noe med familie å gjøre og hvis man gidder anstrenge seg litt, spør man heller enn å tro det verste om noen! Jeg sluttet ringe henne fordi jeg følte at hun ikke ville snakke med meg og mamma sa det vel mer eller mindre rett ut..."hun unngår deg med vilje!"

Jeg har virkelig prøvd finne ut av dette...jeg forståe faen så lite og må være verdens verste psykopat! For når omtrent hele familien min ghoster meg og snakker meg ned og snakker dritt- må det jo være noe galt med meg og jeg skulle SÅ ønske jeg forstod hva jeg har gjort galt?? Misforstå meg rett, jeg synes ikke synd i meg selv!! Jeg prøver bare finne ut av om dette er noe jeg må fikse eller om jeg skal drite i dem alle og bare la dem være...

For jeg tror at skal jeg fikse dette, burde det kanskje starte med at de faktisk klarer sette ord på hvorfor de behandler meg slik? Om de i det hele tatt ser det slik jeg gjør? Om det er riktig at jeg skal føle dette? 

Fortell meg sannheten! Hva har jeg noensinne egentlig gjort galt?? Hvorfor fortjener jeg dette? 

Sannheten direkte- gjerne skriftlig ord for ord, slik at jeg kan lese det flere ganger for å forstå det...for jeg er 50 år gammel nå og ingen av oss blir yngre...og alt i alt, er det oss 4 som er starten på familien min- uavhengig av valg som har blitt gjort tidligere...jeg har aldri vært bra nok...aldri fått den hjelpen jeg skulle ønske dere kunne bidratt med, slik min søster har fått oppigjennom årene...ingen kausjonister, få lån, av og til hjelp men måtte jaggu betale tilbake- så mye som mulig- jeg tror jeg gjorde hva jeg maktet for dere alle ut i fra min kapasitet...men aldri god nok...ennå ikke bra nok...feit, lat, snakker for mye, irriternde, i veien, ikke pen nok, ikke flink nok...feil mann, feil plass...stiller antakelig ikke opp nok...bare ikke bra nok...aldri.. 

Jeg har det sikkert fint ellers i livet mitt, har funnet ut at hushjelp og bestemor er det jeg er...ikke partner, ikke noe annet enn noen som kan brukes til praktiske ting...passe unger, vaske og rydde...at jeg er syk, at jeg sliter med kroppen, at jeg trenger fysisk nærhet fra mannen min, at jeg trenger nye tenner, bli tynnere og se bra ut igjen, det betyr ikke en dritt...jeg er bare her...til bruk for andre...med et hjerte som dør mer og mer...og en kropp som havarerer mer og mer...

Jeg eksisterer...er her...

Barnebarna mine og dyrene mine og ungene mine er mine livsgnister...uten dem hadde jeg ikke orket være her...sånn er det...

A.