Skikk eller Uskikk?

Uskikken - når flauheten smitter og bygdedyret forkler seg som omsorg!

-Det finnes en uskikk som mange kjenner igjen, men som det snakkes lite høyt om.

Et voksent menneske deler noe på sine egne sosiale medier, deres egne sider.

-Egne erfaringer om egen helse, tanker om politikk, om tro og livssyn, om livet.

Noen ganger humor, selvironi, en satirisk tekst eller en karikatur.

Så kommer reaksjonen...ikke offentlige kommentarer- 

Heller ikke direkte til den det gjelder, men via omveier!

-Man kontakter en nær venn eller noen som kjenner vedkommende godt, som familie. "Må alt på nett?" 

"Kan du ikke be dem slutte skrive slike ting?" 

Enda det faktisk ikke omhandler dem i det hele tatt- de er aldri hengt ut, ikke nevnt,  ikke eksponert! 

Og her er det verste: 

-Den personen som blir kontaktet, den som skal formidle beskjeden, har ofte sittet lenge og blitt matet med negative kommentarer om en person han eller hun kanskje liker og bryr seg om.

Sakte, men sikkert, smitter flauheten over.

De andres gremmelse blir til ens egen.

Til slutt ender det med at man gir voksenkjeft til en person man egentlig burde støtte og  heie på.

-istedet for å ta vennen eller familiemedlemmet i forsvar- blir det familien eller vennene sier, viktigere der og da enn å støtte personen det faktisk gjelder...

Man kritiserer uhemmet i stedet for å la personen få være seg selv.

Man blir med på å trykke ned et menneske.

Man skal bestemme hvordan vedkommende skal være, og presser på ham eller henne dårlig samvittighet for noe han eller hun overhodet ikke skal ha dårlig samvittighet for.

Det er det som er bygdedyret i praksis.

Forfatteren Tor Jonsson satte ord på det: "Bygdedyret er eit omgrep om negative sider av livet på den norske landsbygda. Bygdedyret er blitt kalla den rurale versjonen av Jantelova".

Og i praksis skjer det overalt-ikke bare på landsbygda!

Janteloven kjenner vi: 

"Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. 

Du skal ikke tro du er klokere enn oss."

I dag er det bare forkledd som omsorg. 

"Vi sier det jo bare for ditt eget beste, for du skjønner jo ikke selv."

Selv om det kanskje eksisterer mennesker som ikke kan ta vare på seg selv...så gjelder det slettes ikke alle! De som ikke kan ta vare på seg selv, har ofte verger...lovsatte verger og ikke ektefeller eller øvrig familie eller venner som trenger å passe på dem! 

Det er ikke opp til oss å bestemme over andre voksne mennesker...det er ikke opp til noen å fortelle meg hva jeg skal skrive på nett! Liker du det ikke- scroll forbi, slett meg, blokker meg, la vær å lese! Det er såre simpelt- alle nye mobiler og datamaskiner har slike muligheter i dag! Scroll forbi, slutt å følge,  blokk! 

Det er ikke omsorg å umyndiggjøre.

Omsorg er å tåle at folk er ulike, omsorg er å støtte noen som liker det de holder på med, som blir lykkelig av det de skriver og ytrer! 

 At man ytrer seg ulikt- at man ikke alltid er enig, betyr ikke at man skal kneble noen med dårlig samvittighet og press! 

At de ler av seg selv, mener noe annet enn deg, og deler det på sin egen plattform,.er opp til dem og ikke deg! 

Kontroll er å ville at alle skal oppføre seg likt, så man selv slipper å kjenne på ubehag.

Kanskje det enkleste og rauseste vi kan gjøre, er det gamle:

Feie for egen dør. Passe på oss selv. La andre voksne få lov til å være seg selv.

Verden er gal nok og negativ nok fra før! 

-A-

De store spørsmålene- Religioner!

Religion- hvorfor tror vi fortsatt?

-Jeg har tatt meg selv i å gruble over et spørsmål som genuint forundrer meg. Hvordan kan det ha seg at vi i 2026, i et moderne og opplyst samfunn med all verdens kunnskap i lomma, fortsatt sitter og mener at Gud, Jesus eller Allah er reelle skikkelser vi skal innrette livet vårt etter?

Når vi vet så mye, hvorfor har eldgamle religiøse overbevisninger fortsatt en så stor og naturlig plass hos så mange?

HVA ER DET TROEN FAKTISK GIR?

-Når man undersøker hvorfor folk tror, handler det sjelden om at de mangler kunnskap om biologi eller fysikk. Sosiologiske og psykologiske studier peker på noe annet. Religion fyller dype menneskelige behov.

Det handler om søken etter mening, om trøst i møte med døden, og om å ha et fast moralsk kompass. Religionen prøver å svare på hvorfor vi er her, et spørsmål vitenskapen lar stå åpent. Vitenskapen beskriver tross alt bare hvordan naturen fungerer.

Men for meg stopper det litt opp her. Kan en usynlig makt egentlig fungere som en reell forklaring?

DET ÅNDELIGE ER IKKE NOE FAST:

-Når man snakker med troende, vises det ofte til den åndelige dimensjonen. Problemet er at metodene faller utenfor alt vi kan etterprøve. Det åndelige er per definisjon ikke noe fast. Det er immaterielt, usynlig og umulig å måle eller ta og føle på.

Noen vil si at de viktigste tingene i livet, som kjærlighet og hat, heller ikke er faste fysiske gjenstander.

Her mener jeg det er en vesentlig forskjell.

Kjærlighet og hat baseres på reelle, menneskelige følelser som vises fysisk. Nevrobiologien kan måle det. Når vi forelsker oss, skilles det ut oksytocin, dopamin og serotonin, og med funksjonell magnetresonanstomografi, fMRI, kan vi se økt aktivitet i belønningssentrene i hjernen. I tillegg ser vi det i konkrete handlinger mellom mennesker hver eneste dag.

En gud kan derimot ikke vises frem eller måles på denne måten. Det finnes ingen fysiske spor.

TEGN ELLER TILFELDIGHETER?

-Mange opplever å se tegn fra Gud i hverdagen eller i naturens fininnstilling. Fra et logisk og vitenskapelig ståsted er det derimot ikke bevist at disse tegnene eksisterer.

Det finnes ingen objektive data som støtter at en helbredelse eller en heldig hendelse er et bønnesvar, og ikke bare medisinsk flaks eller statistiske tilfeldigheter. Psykologien har et godt ord for dette: konfirmasjonsbias. Det er vår medfødte tendens til å legge merke til, huske og tolke hendelser slik at de passer inn i det verdensbildet vi allerede har.

Ta Jesus som eksempel. Moderne historikere skiller tydelig mellom den historiske og den religiøse personen. Det er bred faglig enighet om at det levde en jødisk predikant ved navn Jesus fra Nasaret som ble korsfestet under Pontius Pilatus rundt år 30 til 33. De viktigste ikke-kristne kildene er den romerske historikeren Tacitus som i Annales fra ca. 116 e.Kr. nevner henrettelsen, og den jødiske historikeren Josefus som i Antiquitates Judaicae fra ca. 93 til 94 e.Kr. omtaler ham.

Men at han var guddommelig og gjorde mirakler? Det finnes det ingen historiske eller fysiske bevis for. Det forblir en ren trossak.

SKEPSIS SOM KOMPASS:

-Misforstå meg rett. 

Jeg tror ikke blindt på vitenskapen heller. Vitenskap utføres av mennesker, og mennesker er preget av sin egen tid, sine fordommer og sine tolkninger. Historien er full av eksempler på at etablerte vitenskapelige sannheter har blitt motbevist og endret.

Forskjellen ligger i metoden. Vitenskapen har et innebygd system for selvkorrigering. Gjennom fagfellevurdering, peer review, der uavhengige forskere sjekker hverandres arbeid, og gjennom kravet om reproduserbarhet, at et eksperiment må kunne gjentas med samme resultat, og falsifiserbarhet,

prinsippet Karl Popper (østerriksk-britisk vitenskapsfilosof kjent for å definere hva som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap) beskrev om at en teori må kunne motbevises for å være vitenskapelig.

Vitenskapen tolker i det minste synlige, målbare data som er åpne for alle å etterprøve. Religionen baserer seg i langt større grad på subjektive, usynlige opplevelser som må tas på ren tillit.

MYRIADEN AV GUDER: HVEM HAR RETT?

Det som kanskje gjør meg mest skeptisk, er det enorme mangfoldet av religioner. Hvis det finnes én objektiv, sann Gud, hvorfor har vi da hatt tusenvis av ulike religioner opp gjennom historien? Det anslås at det finnes rundt 10.000 ulike religioner i verden i dag. Hvorfor skal akkurat din gud være den riktige, mens alle de andre tar feil?

Når man ser nærmere på det, oppdager man raskt at religionene i bunnen er ganske like. De handler om de samme verdiene, de samme eksistensielle spørsmålene og den samme søken etter noe større. Forskjellene oppstår fordi ideene har blitt tolket forskjellig av mennesker, preget av geografi, kultur og personlig overbevisning. Det som hevdes å være absolutte guddommelige sannheter, fremstår for meg mest som menneskeskapte fortolkninger av de samme universelle behovene.

MIN KONKLUSJON:

-Å HA TO TANKER I HODET SAMTIDIG-

Når jeg legger alt dette sammen, lander jeg i en posisjon der jeg har to tanker i hodet samtidig. Jeg definerer meg som både ateist og agnostiker.

For mange høres det ut som en selvmotsigelse, men det er det ikke. De to ordene svarer på forskjellige spørsmål:

Som agnostiker erkjenner jeg grensene for menneskelig kunnskap. Det handler om epistemologi, altså hva vi kan vite. Jeg innser at vi kanskje aldri vil sitte med den 100 prosent perfekte sannheten om universets opprinnelse. Jeg kan ikke motbevise at det finnes en høyere makt, for det er umulig å motbevise noe som er usynlig.

Som ateist velger jeg å ikke tro. Det handler om ontologi og tro, altså hva som finnes og hva jeg tror på. Siden det ikke finnes fysiske, målbare eller etterrettelige bevis, og siden religionene fremstår som kulturelle tolkninger, faller det ulogisk for meg å navigere livet etter dem.

Denne kombinasjonen har et eget navn i filosofien: agnostisk ateisme. Det er en veletablert posisjon.

Jeg må forholde meg til den fysiske og målbare virkeligheten vi tross alt deler. Så selv om jeg er agnostisk til hva som eventuelt finnes der ute i det ukjente, er jeg ateist i bunnen. Jeg klarer ikke å ta det spranget som kreves for å sette min lit til en bestemt gud.

Og da sitter jeg igjen med den egentlige undringen: Er religion i det moderne samfunnet mest av alt et resultat av tradisjon og kulturell oppdragelse, eller er det noe i selve den menneskelige psykologien som gjør at vi bare må dikte opp en usynlig hånd som styrer det hele?

-A-

...mens barn som lever blir glemt..

-Når et foster som ikke kan leve kalles drap, mens barn som lever blir glemt...-

 Det kalles drap.

Det ordet ropes i gatene, også i Norge.

Men hvordan kan vi kalle det drap å avbryte et svangerskap når fosteret ikke kan puste, ikke kan overleve, ikke kan leve ett sekund uten kvinnens kropp?

Et foster er ikke levedyktig utenfor livmor før rundt uke 22 til 24, med full intensivbehandling. 

Før det er det fullstendig avhengig av kvinnen.

Det er biologi, ikke ideologi.

I Norge ble loven endret 1. juni 2025. Grensen for selvbestemt abort gikk fra 12 til 18 uker.

Det er fortsatt langt innenfor grensen for levedyktighet. 

Jeg personlig ikke udelt begeistret for loven, men jeg aksepterer den som et faktum:

- den slår fast at frem til uke 18 er det kvinnen som bærer risikoen og ansvaret, og som må ta avgjørelsen.

Men i Norge og i verden brukes fortsatt all energien på å kontrollere kvinner, ikke på å hjelpe barn...

 Vi har en verden full av "uønskede" barn.

Barn som selges i trafficking, barn som kastes mellom ti fosterhjem, barn som vokser opp i systemer som svikter. Hvis målet virkelig var å beskytte barn, ville vi brukt ressursene på å gi de barna som allerede er født et trygt liv. 

-I stedet bruker vi tiden på å frata kvinner rettigheter.

Vi lever ikke i 'A Handmaid's Tale" - men ideologien er den samme

I serien og boken The Handmaid's Tale har USA blitt til Gilead - et teokratisk diktatur bygget på ideen om at kvinners eneste verdi er deres evne til å føde. 

-Anbefaler dere å se serien på Netflix eller å lese bøkene- det er 2 bøker: 

1. The Handmaid’s Tale (på norsk: Tjenerinnens beretning) – Utgitt i 1985. Følger June i det dystopiske samfunnet Gilead.

2. The Testaments (på norsk: Gileads døtre) – Utgitt i 2019. En oppfølger som foregår femten år senere. 

I Gilead er mennesker rangert i et knallhardt hierarki:

-Øverst står Kommandørene - mennene som har makten, som lager lovene og som eier alt. 

Rett under dem står Konene deres - de har status, men ingen makt, og deres eneste oppgave er å være lydige og opprettholde fasaden.

Så kommer Tjenerinnene (Handmaids) - de fruktbare kvinnene som staten har gjort til statens eiendom.

De har ingen navn, bare navnene til mennene som eier dem - Offred, Ofglen, Ofwarren. Kroppene deres tilhører ikke dem selv.

De voldtas i ritualiserte seremonier for å produsere barn til kommandørene.

Under dem igjen er Marthaene - de ufruktbare kvinnene som tvinges til å være tjenestepiker, og Econo-folkene som er de fattige som må klare seg selv.

Hele ideologien er bygget på én tanke:

Kvinnen er ikke et menneske med egne rettigheter.

Hun er en beholder.

En livmor på to bein.

Hennes verdi måles i om hun kan føde, og hvis hun kan, skal staten bestemme hva hun skal gjøre med den evnen.

Det er derfor plakaten "Vi lever ikke i A Handmaid's Tale" treffer så hardt i dag.

For når vi ser på hva som skjer i verden, er vi ikke så langt unna.

I USA, etter at Høyesterett opphevet Roe v. Wade i 2022, har 13 delstater innført totalforbud mot abort. Alabama, Arkansas, Idaho, Indiana, Kentucky, Louisiana, Mississippi, North Dakota, Oklahoma, South Dakota, Tennessee, Texas og West Virginia. I tillegg har delstater som Florida, Georgia og South Carolina forbud etter 6 uker - før de fleste vet at de er gravide.

Der blir jenter som blir misbrukt og voldtatt ansett som kriminelle hvis de tar abort.

I flere stater må en 12-åring som er blitt voldtatt av et familiemedlem først anmelde overgrepet til politiet for å i det hele tatt få lov til å søke. Hvis ikke, risikerer hun og legen fengsel.

Det er Gilead-logikken i praksis: 

-Jentas traume er irrelevant. Livmoren hennes er viktigere enn livet hennes.

Og det er derfor det er så provoserende å høre at vi skal "skru tiden til 1826, ikke 2026". For det er akkurat det som skjer når vi lar staten rangere mennesker etter kjønn og fruktbarhet, og når vi bruker lovverket til å gjøre kvinner til fødemaskiner i stedet for frie mennesker.

Å være for selvbestemt abort er å si høyt at vi nekter å leve sånn.

Det er å si at vi skal hjelpe de barna som allerede er her, i stedet for å tvinge frem flere barn inn i brutale systemer. Det er å si at vi ikke er tjenere, vi er ikke beholdere, vi er mennesker...

Kroppen er hennes. Livet er hennes. Valget må være hennes - i Norge, i USA og i resten av verden...

Mens vi krangler om selvbestemt abort, lar vi barn giftes bort

Hvis vi virkelig bryr oss om barns rettigheter og om å beskytte barn mot overgrep, hvorfor er det selvbestemt abort vi bruker all energien på? Vi burde heller se på dette:

I delstaten Utah i USA er det fortsatt lov å gifte bort barn. Dagens lov tillater at 15-åringer gifter seg med foreldres samtykke og godkjenning fra en domstol i ungdomsdomstolen. 16- og 17-åringer kan gifte seg med kun foreldres samtykke. Det var først i 2024-2025 at de innførte begrensninger som at det ikke kan være mer enn 4 års aldersforskjell og 72 timers ventetid, men ekteskap under 18 er fortsatt lovlig.  

På Isle of Man, midt i Europa, er minstealderen for ekteskap 16 år. 16- og 17-åringer kan gifte seg med skriftlig samtykke fra foreldre. England og Wales hevet alderen til 18 i 2022 for å bekjempe barneekteskap, men Isle of Man lot 16-årsgrensen stå. Det er grunnen til at en 16-åring nylig kunne gifte seg der og det ble omtalt som "lovlig", mens seerne spurte: Feirer vi barneekteskap?  

I Iran er den lovlige minstealderen for ekteskap 13 år for jenter og 15 år for gutter. Men loven sier også at ekteskap under den alderen er mulig med vergens tillatelse og godkjennelse fra domstol, og det finnes ingen absolutt nedre grense - ekteskap er mulig i alle aldre.  

I Irak er minstealderen formelt 18 år, men en dommer kan tillate jenter helt ned til 15 år å gifte seg i "hastetilfeller". I 2024-2025 ble det fremmet et lovforslag som ville legalisere ekteskap for jenter helt ned til 9 år, noe som skapte frykt for legalisert barnevoldtekt. Forslaget ville også tillate gutter å gifte seg fra 15 år.  

I Afghanistan gifter 28,7% av jentene seg før de er 18 år, og 9,6% før de er 15 år. De vanligste aldrene er 15 og 16 år. Og det gjelder ikke bare jenter: 7% av afghanske gutter gifter seg før de er 18.  

For dette handler ikke bare om jenter. Det handler om gutter også.

På verdensbasis er minstealderen for gutter under 18 år i 63 land. I Sudan kan gutter giftes bort ved 10 år, i Libanon ved 13 år, i Iran ved 15 år. I 14 land kan gutter giftes bort mellom 14 og 15 år.  

Og listen er mye lenger: Jemen og Saudi-Arabia har ingen nedre grense for ekteskap for verken gutter eller jenter. I USA er barneekteskap fortsatt lovlig i 37 delstater.

Hvis vi virkelig mener at vi skal beskytte barn, at vi skal forhindre overgrep og at vi skal gi barn en barndom, da er det her vi burde starte. Ikke med å kriminalisere en kvinne som tar abort i uke 12, men med å kriminalisere en voksen mann som gifter seg med en 9-åring, en 13-åring, en 15-åring.

Det faller på sin egen urimelighet å rope "beskytt barna" mot en kvinne som tar et selvbestemt valg om egen kropp, samtidig som vi tier når barn, både gutter og jenter, gifts bort og voldtas innenfor ekteskapet med lovens velsignelse.

Kanskje vi skal fokusere på det som faktisk er overgrep, og ikke på det som er selvbestemmelse?

-A-

Opplysning, ikke fordømmelse...

Jeg så for en tid tilbake en dokumentar fra England som har festet seg.

Den handlet om mødre som ble giftet bort til en nær slektning da de var unge - ikke fordi de ville, men fordi familien bestemte det. 

Og om mennene på den andre siden, fettere i Pakistan, som også ble presset inn i det samme ekteskapet av de samme forventningene.

I dag er de voksne. Noen av dem pleier fortsatt sine voksne sønner hjemme, menn i 20-30 årene med så alvorlig utviklingshemming at de trenger hjelp til alt.

Born in Bradford-forskningen viser at risikoen for alvorlig arvelig sykdom dobles ved ekteskap mellom søskenbarn, fra ca 3% til 6%. 

I enkelte bydeler i Bradford var 46% av pakistanske mødre gift med fetter.

For meg handler dette ikke om å peke på en gruppe, men om tre ting vi må snakke mer om:

1. Alle unge, både jenter og gutter, må få bestemme selv hvem de skal gifte seg med. 

2. Alle trenger ærlig informasjon om genetisk risiko - uten skam og tabu.

 3. Familier som lever med livslang pleie trenger avlastning og støtte, ikke å bli glemt. 

Det er derfor opplysningsarbeid er så viktig.

Kjenner du noen eller trenger du selv å snakke med noen?

• Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og æresrelatert vold: 

815 55 201 (anonym)

 • Hjelpetelefonen for utsatte for tvangsekteskap: 116 006 

• IMDi - info om dine rettigheter: imdi.no/tvangsekteskap 

• Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 

Dokumentarer som tar opp dette respektfullt: 

BBC "Should I Marry My Cousin?" 

og Channel 4 "When Cousins Marry".

Kilde: borninbradford.nhs.uk

Hyggelig er ikke det samme som "Vær så god, ta på meg!"

Er jeg flørtete fordi jeg er hyggelig?

Jeg har fått høre det noen ganger opp gjennom. At jeg flørter. Fordi jeg smiler. Fordi jeg lytter. Fordi jeg er imøtekommende og interessert og vil at folk skal ha det fint rundt bordet vårt.

Lenge trodde jeg det var noe galt med meg som gjorde at folk kunne tro det.

Nå tenker jeg at vi har rotet litt med ordboka.

Hva flørting er, og hva det ikke er.

Å være hyggelig er ikke flørting. Å smile er ikke flørting. Å lytte og stille spørsmål er ikke flørting. Det er folkeskikk.

Flørting er noe annet. Det har en intensjon. Det er et lite "hei, ser du meg, jeg ser deg" som er ment bare for én person, med en liten krok i. Et blikk som blir holdt litt for lenge med vilje. En hånd som legger seg der den ikke trenger å ligge. Et kompliment som sklir fra å være om jakka di til å være om kroppen din.

Forskjellen er intensjon og retning. Vennlighet går ut til alle i rommet. Flørting går til én, og vil ha noe tilbake.

Jeg liker uttrykket "you tickle my brain". Noen synes det høres flørtete ut. Jeg synes det høres ut som humor. Som at endelig er det noen som gir hodet mitt litt å jobbe med. Fantasi er ikke det samme som seksuell fantasi. Å stimulere fantasien kan like gjerne være å komme på en god idé.

Hva utroskap er, og hva det ikke er.

For meg er utroskap ikke at du ler med noen andre. Det er ikke at du er varm og interessert i vennene til mannen din.

Utroskap er når du begynner å dele noe som hører hjemme i forholdet ditt, med noen andre i det skjulte. Når du skaper en hemmelighet. Når du vet at hvis partneren din hadde sett meldingen eller hørt samtalen, så hadde det gjort vondt. Det er brudd på tillit, ikke brudd på smil.

For 20 år siden la en mann hånda si på kneet mitt. Jeg ble stille i noen sekunder, sånn som man blir når hjernen må skjønne hva som skjer, så reiste jeg meg og gikk. Jeg ble ikke tatt vare på i det rommet. Jeg ble dratt til side av en annen og kalt utro. Ikke han som tok på meg, men jeg.

Den kvelden lærte jeg noe rart. At hvis du er varm, så får du skylda. At hvis du ikke sier ifra på sekundet, så har du invitert.

Det er ikke sant.

Du inviterer ikke til å bli tatt på ved å være hyggelig. Du inviterer til at folk skal trives. Det er to helt forskjellige ting.

Et sunt syn, for meg.

Et sunt syn er at vi får lov til å være varme uten å bli mistenkeliggjort. At vi får lov til å fryse et øyeblikk når noen tråkker over, og fortsatt ha rett til å gå. At vi kan si "dette ble ubehagelig for meg" uten å måtte bevise at vi ikke flørtet først.

Jeg vil fortsatt være den som smiler og lytter og er imøtekommende. Det er sånn jeg vil være i verden. Og jeg vet forskjellen på det og flørt.

Og den forskjellen unner jeg oss alle å kunne kjenne...

-A-

Gåten Kaifas - Mannen som brukte Roma til å drepe Jesus...

Gåten Kaifas og Jesus:

-Hvem bar egentlig ansvaret for historiens mest kjente henrettelse?

-Jeg fant en dokumentar på Youtube om Kaifas i kveld, og ble sittende og se hele greia. Jeg ble nysgjerrig, så jeg har lest litt rundt det i etterkant. Og jo mer jeg leser, jo mer paradoksalt blir det hele.-

For tenk på dette: 

Jesus var jo jøde. 100% jøde.

Likevel ble han drept av romerne, men arkitekten bak det hele var jødene selv, og Kaifas i spissen. Det er så ironisk og paradoksalt at jødenes egen Messias, han som de fortsatt sitter og venter på, ble drept på grunn av jødenes egen sniking i kulissene. De brukte romerne som bødler.

Når vi tenker på påskefortellingen, sitter mange igjen med en litt diffus forestilling om hvem som egentlig gjorde hva. Var det romerne? Var det jødene? Og hvem var egentlig denne mystiske ypperstepresten Kaifas som trakk i trådene?

Dykker man litt ned i historien og arkeologien, så avdekker man et fascinerende politisk og religiøst drama. Saken mot Jesus var i realiteten en intern jødisk konflikt som endte i et kynisk maktspill med den romerske okkupasjonsmakten.

Hvem var ypperstepresten Kaifas?

La oss starte med mannen som ledet anklagen: Josef Kaifas.

Han var ikke bare en religiøs leder, han var Judeas mektigste mann. Han fungerte som jødisk yppersteprest i årene 18–36 evt.

Kaifas tilhørte saddukeerne, den rike preste- og overklassen i Jerusalem. For å beholde sin enorme makt og kontrollen over det hellige tempelet, var han helt avhengig av å samarbeide tett med den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Begge hadde nøyaktig samme mål: å holde ro og orden i den eksplosive provinsen.

Fun fact: I 1990 fant arkeologer i Jerusalem en vakkert dekorert kalksteinskasse, et såkalt ossuar, med inskripsjonen «Josef, sønn av Kaifas». Inni lå skjelettet av en mann på rundt 60 år. Det betyr at vi med stor sannsynlighet har funnet de fysiske levningene etter mannen fra selve påskefortellingen.

Konflikten: Jesus var 100% jøde

For å forstå hvorfor Kaifas og det jødiske rådet, Sanhedrin, ville fjerne Jesus, må vi huske på én ting: Jesus var selv jøde. Det samme var foreldrene hans, disiplene hans og alle som fulgte ham. Kristendommen eksisterte ikke ennå.

Konflikten var altså en intern, jødisk krangel.

Jesus kom fra utkantstrøket Galilea og kritiserte preste-eliten i Jerusalem for maktmisbruk og hykleri. Da han begynte å samle enorme folkemasser, ble han sett på som en akutt sikkerhetsrisiko. Kaifas fryktet at Jesu popularitet ville provosere romerne til å gripe inn militært og knuse hele den jødiske nasjonen.

Dommen: Hvorfor var Jesus «blasfemisk»?

Det jødiske rådet dømte til slutt Jesus for blasfemi, altså gudsbespottelse. I datidens jødedom var troen på én, udelt Gud absolutt. Tanken på at et menneske av kjøtt og blod kunne dele Guds natur, var den ultimate synd.

Da Jesus ble avhørt av Kaifas og erklærte at han var Messias, og at han skulle sitte ved Guds høyre hånd, brøt det fullstendig med jødenes forventninger. Jødene ventet på en Messias, men de ventet på en menneskelig konge og militær leder som skulle kaste ut romerne, ikke en spirituell leder som hevdet å være guddommelig og som lot seg arrestere uten kamp.

For Kaifas var Jesus en falsk Messias og en religiøs bedrager. Han rev i stykker klærne sine i sjokk og dømte ham til døden etter jødisk lov.

De kalte altså Jesu forkynnelse og det at han satte seg selv like høyt som Gud for blasfemi, og det var det han ble dømt til korsfestelse for.

Det kyniske maktspillet: Dommere og bødler

Men her oppstod det et juridisk problem. Siden Judea var okkupert av Romerriket, hadde ikke det jødiske rådet lov til å fullbyrde dødsstraff selv. De trengte romerne til å gjøre grovarbeidet.

Derfor ble saken flyttet til den romerske landshøvdingen, Pontius Pilatus. Men Pilatus brydde seg katten om interne jødiske teologistridigheter og blasfemi.

For å få ham til å godkjenne henrettelsen, måtte Kaifas og rådet «oversette» anklagen. De endret den fra religiøs blasfemi til politisk oppvigleri og høyforræderi. De hevdet at Jesus utfordret keiserens makt ved å kalle seg «jødenes konge». De presset Pilatus politisk ved å si: «Hvis du slipper ham fri, er du ikke keiserens venn!»

Dermed falt brikkene på plass i det tragiske spillet:

De jødiske lederne fungerte som dommere i den religiøse saken og tok initiativet. Romerne fungerte som bødlene som utførte selve henrettelsen gjennom korsfestelse, en ren romersk straffemetode for politiske opprørere.

Historiens mørke etterspill

I århundrer etterpå misbrukte den kristne kirken denne historien til å hevde at «jødene drepte Jesus», noe som førte til rasisme og forfølgelse. Men moderne historikere og kirkesamfunn er i dag helt tydelige: Dommen ble drevet frem av en spesifikk, mektig elite i Jerusalem i et kynisk politisk spill på et bestemt tidspunkt i historien, ikke av det jødiske folket som helhet.

Uten samarbeidet mellom Kaifas sin religiøse domstol og Pilatus sitt romerske sverd, ville historien sett helt annerledes ut...

-A-

Høst i Ørje

Høst i Ørje

Det e grått og det silregne ute,

sånn skikkelig høstregn som slår mot ruta,

men inne her e det varmt og godt.

Man kan fyre i peisen, og det knitre og spraka,

det e så lunt og det lukte så godt.

Kakaoen dampe i koppen, masse krem og ein dæsj kanel,

akkurat passe varm,

og på øret har æ lydboka som surre og går...

Ute kommer høstfargan mer og mer for kvær dag,

gult og rødt og oransje i skauen rundt oss,

nesten som heime, bare litt mer sørlig natur, trean e så mye større her...

Katta ligg i vinduskarmen og glane ut,

han late som han passe på, men han søv no snart, strekk sæ langstrakt i karmen så æ kan ikke ha blomsterpotter der...

Og i fotenden på sofaen,

der ligg begge bikkjeguttan mine og snorke så heile sofaen riste...

Æ trekke pleddet opp te haka,

tar mæ ein slurk kakao,

og tenke at sjøl om æ bor her i Ørje,

så e kosen like god, 

som om æ sku sotte i ein kåk i nord- om ikkje enda bedre her...

Æ tar ikkje nordlendingen ut av sjela mi,

men her, her e æ virkelig heime...