Hvorfor har staten råd til å redde verden, men ikke sine egne?
Norske lommebøker tømmes i et urovekkende tempo. Det er ikke lenger bare snakk om prosentpoeng og økonomiske grafer; det handler om reelle og smertefulle kutt i folks hverdag.
For en vanlig familie betyr økte drivstoffpriser og uforutsigbare strømregninger at bufferen spises opp.
Det mest kritiske eksempelet er kanskje tannhelsen. En rotfylling, en krone eller en større sjekk hos tannlegen bikker fort 5 000 til 10 000 kroner.
For mange betyr det valget mellom å reparere en tann eller å betale husleien.
Beskjeden fra politikerne er likevel den samme: Vi må holde igjen på pengebruken. Det er rett og slett ikke råd til en egenandelsordning for tannhelse, der man betaler en fast makspris slik som hos fastlegen.
Samtidig ser vi overskrifter om at Norge gir 85 milliarder kroner til Ukraina gjennom Nansen-programmet. For den vanlige innbygger fremstår dette som et dypt urettferdig paradoks.
Hvordan kan gigantiske summer sitte så løst til formål utenfor landets grenser, mens hverdagen til norske innbyggere strammes inn til bristepunktet?
Handlingsregelen som et moralsk skjold
Når denne debatten raser, gjemmer politikerne seg ofte bak tekniske, samfunnsøkonomiske forklaringer.
Det mest sentrale argumentet er hvor pengene brukes.
Når staten bruker penger på varer og tjenester i Norge – som å fjerne egenandelen på tannhelse, slette moms på strøm eller kutte avgiftene på bensin og diesel – øker den innenlandske pengebruken...
-Ifølge økonomisk teori vil dette føre til høyere etterspørsel, økt inflasjon (prisstigning) og dermed at Norges Bank må sette opp styringsrenten.
For å hindre en slik overoppheting av økonomien har vi Handlingsregelen, som begrenser hvor mye oljepenger vi kan sprøyte inn i vårt eget land.
Støtten til Ukraina hentes også fra oljefondet, men pengene overføres i stor grad som valuta til utlandet eller brukes på militært utstyr produsert utenfor Norge.
Fordi disse milliardene ikke sirkulerer i den norske hverdagsøkonomien, kjøper de ikke varer eller arbeidskraft her hjemme.
Dermed påvirker de angivelig ikke prisveksten eller rentenivået for norske lånetakere.
Det er dette økonomiske skillet som gjør det teknisk mulig å øremerke enorme summer til utlandet, mens det holdes strengt igjen på hjemmebane.
Et spørsmål om politisk vilje-
Selv om de økonomiske mekanismene forklarer hvordan det er teknisk mulig, forklarer de ikke hvorfor prioriteringene må være så brutale.
For den minstepensjonisten eller lavinntektsfamilien som må gå med tannpine fordi tannlegen er for dyr, oppleves Handlingsregelen som en hul bortforklaring.
Dette handler til syvende og sist om politisk vilje og prioritering innenfor det ordinære statsbudsjettet.
Staten henter inn enorme summer i skatter, avgifter og ikke minst skyhøye inntekter fra egen kraft- og oljeproduksjon.
-Disse pengene kunne vært prioritert annerledes.
Å skylde på at vi "ikke har råd" til å innføre gratis tannhelse eller gi reell strømstøtte i et av verdens rikeste land, samtidig som staten tjener milliarder på krisen i Europa, oppleves som en provokasjon mot befolkningen.
Fellesskapets bristende tillit:
Når avstanden mellom det politiske lederskapet og innbyggernes økonomiske virkelighet blir for stor, utfordres den sosiale kontrakten.
Den norske velferdsstaten er bygget på en klar forventning: Innbyggerne betaler sin skatt med glede, mot at fellesskapet stiller opp når tidene er tøffe..
-Tannhelse er en del av kroppen, og det er en historisk svikt at denne tjenesten fortsatt behandles som et privat luksusgode.
Det er lett å forstå og støtte at Norge skal hjelpe et land i nød og bidra til europeisk sikkerhet. Men denne solidariteten mister sin folkelige forankring dersom den går på bekostning av tryggheten til statens egne innbyggere.
Hvis politikerne fortsetter å stramme inn skruen for vanlige folk under dekke av at "vi ikke har råd", mens milliardene ruller fritt ut av landet, vil tilliten til systemet forvitre.
Norge har råd til å hjelpe Ukraina.
Men Norge må også ha råd til å ta vare på sine egne. Det er på tide at politikerne viser den samme handlekraften for norske lommebøker som de gjør på den internasjonale arenaen.
-A-