Jeg følger hjertet og hjernen - ikke de store ulvene...

              -meg og meg-

-Jeg er 52 år.

Jeg er ikke pensjonist, jeg er ufør.

Men jeg blir ikke yngre. Og en dag skal jeg over fra uføretrygd til alderspensjon. Da kommer jeg til å tape mange tusen kroner i måneden, bare fordi jeg ble syk og ikke kunne jobbe lenger.

-Derfor stemmer jeg ikke på de store ulvene i politikken. Jeg stemmer Pensjonistpartiet på landsbasis. Før det stemte jeg Helsepartiet. Og her lokalt i Ørje stemmer jeg Marker Bygdeliste - bøndene våre.

For jeg tenker både lokalt og på de eldre i hele landet. For jeg vet hvordan det er å leve på en trygd når strøm, mat og diesel stikker av.

Innvandring bekymrer meg. Men ikke fordi vi tar imot mennesker.

Jeg er bekymret fordi Norge er for dårlig til å følge opp folk når de først kommer hit. Vi tar imot, og så står folk alene uten jobb, uten språk, uten nettverk. Da går det galt for alle.

Og ja, for mange tyr til kriminalitet. Det er ikke rasisme å si det, det er tall fra SSB.

Samlet sett finner disse studiene at innvandrere som gruppe er overrepresentert i kriminalstatistikken. Det er derimot klare forskjeller mellom grupper.  

​

Blant ikke-vestlige innvandrere var det 9 pågrepne per 1000 innbyggere, mot 4 per 1000 blant øvrig befolkning.  

Samtidig er innvandrere fra EU-land og andre vestlige land faktisk *under*representert. Så problemet er ikke hvor du kommer fra, men om du får jobb, oppfølging og en sjanse.

Og hvem er det som sliter mest i Norge i dag?

Det er to grupper som politikerne snakker minst om.

1. Innvandrerne selv. Blant innvandrere var andelen med lavinntekt på 26 prosent. En av fire.    2. De eldre. I den øvrige befolkningen 67 år og eldre er lavinntektsandelen 8 prosent. Det høres lite ut, helt til du ser hvem det er.   

Det er kvinnene som jobbet deltid, oppdro barn og tok vare på alle andre.

Andelen minstepensjonister blant kvinner var 18,6 prosent, mens det kun var 3,9 prosent av mennene.  

​

Blant kvinner over 85 år er 42,2 prosent minstepensjonister.  

Nesten annenhver dame over 85 år lever på minstepensjon.

Og så skal jeg, som ufør, over på alderspensjon om 15 år. Før fikk du som ufør det samme i alderspensjon som om du hadde jobbet til 67. Som ufør går du ned til 2/3 av tidligere inntekt i uføretrygd. Etter pensjonsreformen i 2011 kom levealdersjusteringen, og den straffer oss uføre hardest fordi vi ikke kan jobbe lenger for å ta igjen tapet.  

Vi får et lite skjermingstillegg som delvis kompensasjon, men det dekker ikke alt.  

Det er derfor jeg ikke skjærer noen over én kam. Jeg har sett velutdannede og oppegående folk som stemmer FrP, og jeg har sett det samme hos Ap. Alle partier lover og lyver.

Men jeg stemmer med hjertet, fordi jeg vet hvordan det er å være ufør i et land som blir dyrere.

Og jeg stemmer med hjernen, fordi jeg vil at både bøndene i Marker, pensjonistene, oss uføre og de innvandrerne vi allerede har tatt imot skal få en reell sjanse.

Med jobb, oppfølging og trygghet.

 Ikke bare fine ord.

Ikke for ulvene på Stortinget.

-Når voksne "roper" høyere enn barna som slår-

-Jeg har sett masse i kommentarfelt den siste uken som jeg ikke klarer å slippe taket på. Og jeg er bekymret...

En video går rundt. En jente banker opp en annen, sparker og slår, mens en tredjeperson filmer og legger det ut på nett. Det sies at det er fra Drammen. Jeg ser ikke hijab, jeg vet ikke hvilken religion noen har, jeg ser bare barn. Men i kommentarfeltet vet alle alt: hun er muslim, hun er innvandrerbarn, hun er kjent av barnevernet fra før. Jeg skulle gjerne hatt bekreftet hvor den informasjonen kommer fra.

Og under videoen: voksne menn og kvinner som spyr ut eder og galle om BARN. At jenta som sparker og slår skulle vært kastet på havet, slått med balltre. Ingen kommer med resolutte løsninger, bare mer oppfordring til vold.

Vi er så sinte. Og det nytter ikke å bekjempe vold med vold, føler jeg. Heller ikke "boller og brus". Man må starte helt i bunnen. Holdning. Hjemme.

Hva vet vi faktisk?

Jeg har lett etter fakta om denne konkrete hendelsen. Det finnes per i dag ingen offentlig verifisert informasjon som bekrefter alder, bakgrunn, religion eller barnevernshistorikk for jentene på videoen. Politiet går svært sjelden ut med slik informasjon når involverte er mindreårige, og det er på grunn av taushetsplikt og vern av barn.

Det betyr at påstandene om at jenta er muslim, innvandrer eller kjent av barnevernet fra før foreløpig er kommentarfelt-detektivarbeid. Det foreligger ingen klare beviser, bare folk som snakker om ting de ikke har ordentlig belegg for. Det er et viktig poeng i seg selv.

Det vi derimot vet, er at ungdomsvold har økt. Politiet beskriver selv de to foregående årene som preget av en betydelig økning, og at volden oftere skjer i grupper for ungdom enn blant voksne. Flere politidistrikt melder om en markant økning i vold blant ungdom under 18 år fra 2022, med enda høyere tall i 2024.

Vi vet også at filming og deling har blitt en del av selve volden. Det er ikke bare slaget, men ydmykelsen etterpå som deles.

Hvorfor blir vi så sinte på barn?

Når jeg ser voksne som oppfordrer til å banke barn, lurer jeg på hvorfor vi gjør slik. Når vi ser barn gjøre noe grusomt, tåler vi det dårlig. Vi skal beskytte. Når vi ikke klarer det, blir vi redde, og frykt blir fort til sinne. Da forsvinner barnet og blir et monster.

Men det nytter ikke.

Religion som forklaring – og som syndebukk

Jeg har ikke mye med innvandrere eller muslimer eller sterkt religiøse hjem å gjøre som jeg vet om. Lang linje med ateister og agnostikere og "skapkristne" rundt meg, og sånne som sier "æ har mi barnetru" - hva den enn går ut på. Selv er jeg mer sånn at religion er rota til mye vondt, og det endres jo ikke. Folk skylder på disse gudene sine og tar ikke ansvar. "God made me do it!"

Det som er ulogisk for meg er dette: I en rettssal kan en som har blitt tatt for mishandling, vold og frihetsberøvelse skylde på at han hører stemmen fra Gud, og så blir han satt inn på psykiatrisk institusjon - stemplet som schizofren eller gal på folkemunne. Mens en prest kan stå hver søndag og fortelle alle hva Gud har sagt og hva folk bør gjøre - men DET er ikke galskap?

Hvor drar vi linjen for hva som er legitimt å gjøre og tro på? Bibelen og Koranen og Toraen er alfa og omega for mange troende, men følger noen den slavisk, er de gale? Burde ikke bøkene skrives om litt? Derfor klarer jeg ikke tro på disse, det er for ulogisk i mitt hode. Man skal ikke tolke retningslinjer. Det er som å si at "Dette er en 60-sone, barn går langs veien her, men min tolkning sier at jeg kan kjøre i 80 her, så pass dere, det er ikke mitt ansvar, for trafikk-guden sier jeg har lov å tolke skilt som jeg vil!"

Og samtidig ser jeg dette: Sier man noe om religion - særlig om mennesker med muslimsk bakgrunn - da er man rasist. Sier man noe negativt om krigen i Gaza som heller mot at man står med palestinerne - da er man antisemitt. Vi tør nesten ikke si noe lenger.

Å vokse opp med en fot i hver leir

Dette er noe jeg tenker mye på. Hvor vanskelig det må være å vokse opp som flerkulturelle barn. De skal ha en fot i alle leire og så blir de straffet for det, for ingen aksepterer dem og de passer liksom aldri inn.

Jentene på videoen har ikke hijab, så derfor vet jeg liksom ikke om de er muslimske. Og i så fall, hva sier det egentlig? Kanskje handler det mer om hva de er oppdratt i. Hvordan barn i strengt religiøse hjem kanskje blir oppdratt. Eller kanskje handler det ikke om religion i det hele tatt, men om å aldri få høre til noe sted.

Hva hjelper?

Jeg har ingen fasit. Men jeg vet at vold avler vold, og at kommentarfeltene nå er en del av problemet.

Å ikke dele videoen videre er en start. Hver deling er en ny krenkelse av offeret.

Å skille sak og person. Å si tydelig at vold er uakseptabelt, uten å kreve at barn skal kastes på havet.

Å starte hjemme. Med holdninger. Med å ta ansvar selv, i stedet for å skylde på en gud, en kultur eller en bakgrunn.

Og å kreve system, ikke syndebukk. Flere voksne der ungdom er. Rask oppfølging når noe skjer.

Det som skremmer meg mest er ikke bare at et barn slår et annet barn. Det er at hundrevis av voksne sitter og heier på mer vold i kommentarfeltet under.

-A-

SKJERMET TILSTEDEVÆRELSE - ELLER OVERDOSE

Når roen blir grunn til å avslutte hjelpen

Jens Stoltenberg delte nylig en tekst om søsteren sin, Nini.

"Enn om Nini hadde levd til å se dette, og visst hvor stolt jeg er av henne. For nå innfører vi heroinassistert behandling, slik hun og pappa Thorvald foreslo."

-For det Nini og Thorvald- Jens' og Ninnis far, snakket om i Stoltenberg-utvalget for over femten år siden, handlet aldri bare om heroin.

Det handlet om verdighet når du har falt utenfor...

For de tyngste er stabilitet ikke det samme som å være frisk

-I media og i offentlig debatt ser vi ofte det samme bildet...

-En støttekontakt eller miljøarbeider forteller om en klient som har vært urolig i årevis.

Selvskading, utagering, rus. Så får klienten faste rammer over tid. 

Skjermet tilstedeværelse, samme folk på jobb, forutsigbarhet, turer, mat til faste tider, noen som faktisk blir.

Etter mange måneder blir hun tryggere. Mer rusfri. Roligere.

Og da skjer det som på papiret ser fornuftig ut. Hjemkommunen som betaler døgnprisen, ikke trygden, vurderer at behovet er mindre. Trygden og vergeordningen dekker husleie og regninger, men selve institusjonsplassen dekkes av kommunebudsjettet.

Loven sier at hjelpen skal gis på lavest mulig nivå.

Så flyttes klienten til en plass med mindre strenge og mindre faste rammer. En leilighet med noen timer oppfølging i uka, nærmere hjemstedet.

Og så ruser hun seg igjen.

Ikke fordi jobben som ble gjort ikke virket, men fordi roen var avhengig av rammene.

Når rammene forsvinner, forsvinner tryggheten.

Hvorfor heroinassistert behandling ble foreslått:

-Metadon og buprenorfin hjelper mange til et stabilt liv. For noen er det ikke nok.

De ruser seg ved siden av, ikke fordi de ikke vil bli bedre, men fordi sug, traumer og ensomhet er sterkere enn medisinen alene.

Heroinassistert behandling er ikke førstevalg.

Det er siste forsøk for voksne med tung, langvarig avhengighet hvor alt annet har feilet.

Forskningen fra land som Sveits og Danmark viser færre overdoser, mindre kriminalitet og at flere blir i behandling.

Det var det Nini kjempet for. Ikke fri rus, men en sjanse til å overleve lenge nok til å kanskje bli rusfri senere...

Dette kan vi ikke bruke i barnevernet - her må andre tiltak til:

-Heroinassistert behandling hører ikke hjemme i barnevernsinstitusjoner.

Der snakker vi om barn. 

13, 15, 16 år.

Og der er problemet et helt annet, selv om mønsteret ligner...

-Det mest kjente eksemplet fra media er tvillingene Mina og Mille Hjalmarsen på 16 år, som ble funnet døde i en leilighet i Spydeberg i januar 2023, trolig av overdose heroin.

De havnet i barnevernet på grunn av alvorlige spiseforstyrrelser og psykiske problemer, ikke på grunn av foreldrenes omsorgsevne. Mamma og pappa mener de ikke fikk den hjelpen de trengte og endte som kasteballer i systemet. 

De var på til sammen 12 barnevernsinstitusjoner og i kontakt med langt over 100 ansatte og behandlere før de døde.

TV 2 har dokumentert at de ble enda sykere mens de var under tiltak fra barnevernet.

De ble skrevet ut fra psykiatrien og plassert i institusjoner til tross for sterke advarsler fra fagmiljøene. Psykiatrien hadde ikke tilbud for spiseforstyrrelser i helgene. 

14 dager etter overføring til barnevernsinstitusjon klarte de ikke å bevege seg fordi de ikke fikk i seg næring, en av dem hadde gått ned 6,7 kg. 

Flere instanser slo alarm om rusmisbruk på institusjonen, hvor mor mente jentene ble narkomane.

Da de rømte den helga de døde, ble det ikke brukt nødsporing av mobilene, selv om institusjonen ba om det. Statsforvalteren som skulle føre tilsyn var inhabil.

Dette er ikke en enkeltsak. Barne- og familiedepartementet ga Helsetilsynet i oppdrag å gå gjennom alle tilfeller der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet.

Rapporten tar utgangspunkt i 15 barn, hovedsakelig åtte jenter 13-18 år. Helsedirektoratet peker selv på at risiko for overdose er forsterket ved kriser, ved overgang fra institusjon til egen bolig.

Hva er det som egentlig foreslås nå?

Det spekuleres nå i flere tiltak, og mye av det som løftes i media og i fagmiljøene handler om å tette akkurat de hullene tvillingene falt igjennom.

Det handler først og fremst om færre flyttinger og faste voksne over tid. 

At man ikke skal være innom 12 institusjoner på to år. Trygghet kommer ikke av et nytt vedtak, men av relasjoner som varer.

Det handler om at psykiatri og barnevern må jobbe sammen, ikke sende barn frem og tilbake når de er for syke for det ene stedet og for krevende for det andre.

Det handler om bedre kompetanse på rus og spiseforstyrrelser inne i institusjonene, og tydeligere regler for hva ansatte faktisk kan gjøre når ungdom ruser seg inne.

Og det handler om tryggere overganger. At man ikke flytter en ungdom som endelig har blitt roligere til en hybel alene bare fordi det ser billigere ut på et regneark, og at man bruker nødsporing og oppsøkende team med en gang når ungdom rømmer.

Det var det Jens sin søster så. At faste rammer og skjermet tilstedeværelse ikke er luksus. Det er behandling.

For voksne kan det noen ganger bety heroinassistert behandling.

For barn må det bety noe helt annet: At vi ikke avslutter hjelpen når roen endelig kommer.

Forebygging fra tidlig alder og hjelp til de det har gått lengst for går hånd i hånd

Det er lett å sette forebygging og assistert behandling opp mot hverandre. Men det er to ender av samme kjede.

Forebygging er å se barnet på benken tidlig, før rusen kommer.

En lærer, en helsesykepleier, en støttekontakt som rekker ut hånden når spiseforstyrrelsen, angsten eller ensomheten starter. 

Om å ikke flytte barn 12 ganger.

Assistert behandling er å ikke gi opp den voksne når forebyggingen sviktet.

Når metadon ikke holder, når gata er nærmere enn fastlegen. Da handler verdighet om å gi helsehjelp der folk er, ikke der vi ønsker at de skulle vært.

Hvis vi mener alvor med forebygging, må vi også mene alvor med å la folk få bli der de fungerer, og gi dem behandling som varer.

Ellers starter vi bare på nytt, med neste generasjon...

-A-

Skikk eller Uskikk?

Uskikken - når flauheten smitter og bygdedyret forkler seg som omsorg!

-Det finnes en uskikk som mange kjenner igjen, men som det snakkes lite høyt om.

Et voksent menneske deler noe på sine egne sosiale medier, deres egne sider.

-Egne erfaringer om egen helse, tanker om politikk, om tro og livssyn, om livet.

Noen ganger humor, selvironi, en satirisk tekst eller en karikatur.

Så kommer reaksjonen...ikke offentlige kommentarer- 

Heller ikke direkte til den det gjelder, men via omveier!

-Man kontakter en nær venn eller noen som kjenner vedkommende godt, som familie. "Må alt på nett?" 

"Kan du ikke be dem slutte skrive slike ting?" 

Enda det faktisk ikke omhandler dem i det hele tatt- de er aldri hengt ut, ikke nevnt,  ikke eksponert! 

Og her er det verste: 

-Den personen som blir kontaktet, den som skal formidle beskjeden, har ofte sittet lenge og blitt matet med negative kommentarer om en person han eller hun kanskje liker og bryr seg om.

Sakte, men sikkert, smitter flauheten over.

De andres gremmelse blir til ens egen.

Til slutt ender det med at man gir voksenkjeft til en person man egentlig burde støtte og  heie på.

-istedet for å ta vennen eller familiemedlemmet i forsvar- blir det familien eller vennene sier, viktigere der og da enn å støtte personen det faktisk gjelder...

Man kritiserer uhemmet i stedet for å la personen få være seg selv.

Man blir med på å trykke ned et menneske.

Man skal bestemme hvordan vedkommende skal være, og presser på ham eller henne dårlig samvittighet for noe han eller hun overhodet ikke skal ha dårlig samvittighet for.

Det er det som er bygdedyret i praksis.

Forfatteren Tor Jonsson satte ord på det: "Bygdedyret er eit omgrep om negative sider av livet på den norske landsbygda. Bygdedyret er blitt kalla den rurale versjonen av Jantelova".

Og i praksis skjer det overalt-ikke bare på landsbygda!

Janteloven kjenner vi: 

"Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. 

Du skal ikke tro du er klokere enn oss."

I dag er det bare forkledd som omsorg. 

"Vi sier det jo bare for ditt eget beste, for du skjønner jo ikke selv."

Selv om det kanskje eksisterer mennesker som ikke kan ta vare på seg selv...så gjelder det slettes ikke alle! De som ikke kan ta vare på seg selv, har ofte verger...lovsatte verger og ikke ektefeller eller øvrig familie eller venner som trenger å passe på dem! 

Det er ikke opp til oss å bestemme over andre voksne mennesker...det er ikke opp til noen å fortelle meg hva jeg skal skrive på nett! Liker du det ikke- scroll forbi, slett meg, blokker meg, la vær å lese! Det er såre simpelt- alle nye mobiler og datamaskiner har slike muligheter i dag! Scroll forbi, slutt å følge,  blokk! 

Det er ikke omsorg å umyndiggjøre.

Omsorg er å tåle at folk er ulike, omsorg er å støtte noen som liker det de holder på med, som blir lykkelig av det de skriver og ytrer! 

 At man ytrer seg ulikt- at man ikke alltid er enig, betyr ikke at man skal kneble noen med dårlig samvittighet og press! 

At de ler av seg selv, mener noe annet enn deg, og deler det på sin egen plattform,.er opp til dem og ikke deg! 

Kontroll er å ville at alle skal oppføre seg likt, så man selv slipper å kjenne på ubehag.

Kanskje det enkleste og rauseste vi kan gjøre, er det gamle:

Feie for egen dør. Passe på oss selv. La andre voksne få lov til å være seg selv.

Verden er gal nok og negativ nok fra før! 

-A-

De store spørsmålene- Religioner!

Religion- hvorfor tror vi fortsatt?

-Jeg har tatt meg selv i å gruble over et spørsmål som genuint forundrer meg. Hvordan kan det ha seg at vi i 2026, i et moderne og opplyst samfunn med all verdens kunnskap i lomma, fortsatt sitter og mener at Gud, Jesus eller Allah er reelle skikkelser vi skal innrette livet vårt etter?

Når vi vet så mye, hvorfor har eldgamle religiøse overbevisninger fortsatt en så stor og naturlig plass hos så mange?

HVA ER DET TROEN FAKTISK GIR?

-Når man undersøker hvorfor folk tror, handler det sjelden om at de mangler kunnskap om biologi eller fysikk. Sosiologiske og psykologiske studier peker på noe annet. Religion fyller dype menneskelige behov.

Det handler om søken etter mening, om trøst i møte med døden, og om å ha et fast moralsk kompass. Religionen prøver å svare på hvorfor vi er her, et spørsmål vitenskapen lar stå åpent. Vitenskapen beskriver tross alt bare hvordan naturen fungerer.

Men for meg stopper det litt opp her. Kan en usynlig makt egentlig fungere som en reell forklaring?

DET ÅNDELIGE ER IKKE NOE FAST:

-Når man snakker med troende, vises det ofte til den åndelige dimensjonen. Problemet er at metodene faller utenfor alt vi kan etterprøve. Det åndelige er per definisjon ikke noe fast. Det er immaterielt, usynlig og umulig å måle eller ta og føle på.

Noen vil si at de viktigste tingene i livet, som kjærlighet og hat, heller ikke er faste fysiske gjenstander.

Her mener jeg det er en vesentlig forskjell.

Kjærlighet og hat baseres på reelle, menneskelige følelser som vises fysisk. Nevrobiologien kan måle det. Når vi forelsker oss, skilles det ut oksytocin, dopamin og serotonin, og med funksjonell magnetresonanstomografi, fMRI, kan vi se økt aktivitet i belønningssentrene i hjernen. I tillegg ser vi det i konkrete handlinger mellom mennesker hver eneste dag.

En gud kan derimot ikke vises frem eller måles på denne måten. Det finnes ingen fysiske spor.

TEGN ELLER TILFELDIGHETER?

-Mange opplever å se tegn fra Gud i hverdagen eller i naturens fininnstilling. Fra et logisk og vitenskapelig ståsted er det derimot ikke bevist at disse tegnene eksisterer.

Det finnes ingen objektive data som støtter at en helbredelse eller en heldig hendelse er et bønnesvar, og ikke bare medisinsk flaks eller statistiske tilfeldigheter. Psykologien har et godt ord for dette: konfirmasjonsbias. Det er vår medfødte tendens til å legge merke til, huske og tolke hendelser slik at de passer inn i det verdensbildet vi allerede har.

Ta Jesus som eksempel. Moderne historikere skiller tydelig mellom den historiske og den religiøse personen. Det er bred faglig enighet om at det levde en jødisk predikant ved navn Jesus fra Nasaret som ble korsfestet under Pontius Pilatus rundt år 30 til 33. De viktigste ikke-kristne kildene er den romerske historikeren Tacitus som i Annales fra ca. 116 e.Kr. nevner henrettelsen, og den jødiske historikeren Josefus som i Antiquitates Judaicae fra ca. 93 til 94 e.Kr. omtaler ham.

Men at han var guddommelig og gjorde mirakler? Det finnes det ingen historiske eller fysiske bevis for. Det forblir en ren trossak.

SKEPSIS SOM KOMPASS:

-Misforstå meg rett. 

Jeg tror ikke blindt på vitenskapen heller. Vitenskap utføres av mennesker, og mennesker er preget av sin egen tid, sine fordommer og sine tolkninger. Historien er full av eksempler på at etablerte vitenskapelige sannheter har blitt motbevist og endret.

Forskjellen ligger i metoden. Vitenskapen har et innebygd system for selvkorrigering. Gjennom fagfellevurdering, peer review, der uavhengige forskere sjekker hverandres arbeid, og gjennom kravet om reproduserbarhet, at et eksperiment må kunne gjentas med samme resultat, og falsifiserbarhet,

prinsippet Karl Popper (østerriksk-britisk vitenskapsfilosof kjent for å definere hva som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap) beskrev om at en teori må kunne motbevises for å være vitenskapelig.

Vitenskapen tolker i det minste synlige, målbare data som er åpne for alle å etterprøve. Religionen baserer seg i langt større grad på subjektive, usynlige opplevelser som må tas på ren tillit.

MYRIADEN AV GUDER: HVEM HAR RETT?

Det som kanskje gjør meg mest skeptisk, er det enorme mangfoldet av religioner. Hvis det finnes én objektiv, sann Gud, hvorfor har vi da hatt tusenvis av ulike religioner opp gjennom historien? Det anslås at det finnes rundt 10.000 ulike religioner i verden i dag. Hvorfor skal akkurat din gud være den riktige, mens alle de andre tar feil?

Når man ser nærmere på det, oppdager man raskt at religionene i bunnen er ganske like. De handler om de samme verdiene, de samme eksistensielle spørsmålene og den samme søken etter noe større. Forskjellene oppstår fordi ideene har blitt tolket forskjellig av mennesker, preget av geografi, kultur og personlig overbevisning. Det som hevdes å være absolutte guddommelige sannheter, fremstår for meg mest som menneskeskapte fortolkninger av de samme universelle behovene.

MIN KONKLUSJON:

-Å HA TO TANKER I HODET SAMTIDIG-

Når jeg legger alt dette sammen, lander jeg i en posisjon der jeg har to tanker i hodet samtidig. Jeg definerer meg som både ateist og agnostiker.

For mange høres det ut som en selvmotsigelse, men det er det ikke. De to ordene svarer på forskjellige spørsmål:

Som agnostiker erkjenner jeg grensene for menneskelig kunnskap. Det handler om epistemologi, altså hva vi kan vite. Jeg innser at vi kanskje aldri vil sitte med den 100 prosent perfekte sannheten om universets opprinnelse. Jeg kan ikke motbevise at det finnes en høyere makt, for det er umulig å motbevise noe som er usynlig.

Som ateist velger jeg å ikke tro. Det handler om ontologi og tro, altså hva som finnes og hva jeg tror på. Siden det ikke finnes fysiske, målbare eller etterrettelige bevis, og siden religionene fremstår som kulturelle tolkninger, faller det ulogisk for meg å navigere livet etter dem.

Denne kombinasjonen har et eget navn i filosofien: agnostisk ateisme. Det er en veletablert posisjon.

Jeg må forholde meg til den fysiske og målbare virkeligheten vi tross alt deler. Så selv om jeg er agnostisk til hva som eventuelt finnes der ute i det ukjente, er jeg ateist i bunnen. Jeg klarer ikke å ta det spranget som kreves for å sette min lit til en bestemt gud.

Og da sitter jeg igjen med den egentlige undringen: Er religion i det moderne samfunnet mest av alt et resultat av tradisjon og kulturell oppdragelse, eller er det noe i selve den menneskelige psykologien som gjør at vi bare må dikte opp en usynlig hånd som styrer det hele?

-A-

...mens barn som lever blir glemt..

-Når et foster som ikke kan leve kalles drap, mens barn som lever blir glemt...-

 Det kalles drap.

Det ordet ropes i gatene, også i Norge.

Men hvordan kan vi kalle det drap å avbryte et svangerskap når fosteret ikke kan puste, ikke kan overleve, ikke kan leve ett sekund uten kvinnens kropp?

Et foster er ikke levedyktig utenfor livmor før rundt uke 22 til 24, med full intensivbehandling. 

Før det er det fullstendig avhengig av kvinnen.

Det er biologi, ikke ideologi.

I Norge ble loven endret 1. juni 2025. Grensen for selvbestemt abort gikk fra 12 til 18 uker.

Det er fortsatt langt innenfor grensen for levedyktighet. 

Jeg personlig ikke udelt begeistret for loven, men jeg aksepterer den som et faktum:

- den slår fast at frem til uke 18 er det kvinnen som bærer risikoen og ansvaret, og som må ta avgjørelsen.

Men i Norge og i verden brukes fortsatt all energien på å kontrollere kvinner, ikke på å hjelpe barn...

 Vi har en verden full av "uønskede" barn.

Barn som selges i trafficking, barn som kastes mellom ti fosterhjem, barn som vokser opp i systemer som svikter. Hvis målet virkelig var å beskytte barn, ville vi brukt ressursene på å gi de barna som allerede er født et trygt liv. 

-I stedet bruker vi tiden på å frata kvinner rettigheter.

Vi lever ikke i 'A Handmaid's Tale" - men ideologien er den samme

I serien og boken The Handmaid's Tale har USA blitt til Gilead - et teokratisk diktatur bygget på ideen om at kvinners eneste verdi er deres evne til å føde. 

-Anbefaler dere å se serien på Netflix eller å lese bøkene- det er 2 bøker: 

1. The Handmaid’s Tale (på norsk: Tjenerinnens beretning) – Utgitt i 1985. Følger June i det dystopiske samfunnet Gilead.

2. The Testaments (på norsk: Gileads døtre) – Utgitt i 2019. En oppfølger som foregår femten år senere. 

I Gilead er mennesker rangert i et knallhardt hierarki:

-Øverst står Kommandørene - mennene som har makten, som lager lovene og som eier alt. 

Rett under dem står Konene deres - de har status, men ingen makt, og deres eneste oppgave er å være lydige og opprettholde fasaden.

Så kommer Tjenerinnene (Handmaids) - de fruktbare kvinnene som staten har gjort til statens eiendom.

De har ingen navn, bare navnene til mennene som eier dem - Offred, Ofglen, Ofwarren. Kroppene deres tilhører ikke dem selv.

De voldtas i ritualiserte seremonier for å produsere barn til kommandørene.

Under dem igjen er Marthaene - de ufruktbare kvinnene som tvinges til å være tjenestepiker, og Econo-folkene som er de fattige som må klare seg selv.

Hele ideologien er bygget på én tanke:

Kvinnen er ikke et menneske med egne rettigheter.

Hun er en beholder.

En livmor på to bein.

Hennes verdi måles i om hun kan føde, og hvis hun kan, skal staten bestemme hva hun skal gjøre med den evnen.

Det er derfor plakaten "Vi lever ikke i A Handmaid's Tale" treffer så hardt i dag.

For når vi ser på hva som skjer i verden, er vi ikke så langt unna.

I USA, etter at Høyesterett opphevet Roe v. Wade i 2022, har 13 delstater innført totalforbud mot abort. Alabama, Arkansas, Idaho, Indiana, Kentucky, Louisiana, Mississippi, North Dakota, Oklahoma, South Dakota, Tennessee, Texas og West Virginia. I tillegg har delstater som Florida, Georgia og South Carolina forbud etter 6 uker - før de fleste vet at de er gravide.

Der blir jenter som blir misbrukt og voldtatt ansett som kriminelle hvis de tar abort.

I flere stater må en 12-åring som er blitt voldtatt av et familiemedlem først anmelde overgrepet til politiet for å i det hele tatt få lov til å søke. Hvis ikke, risikerer hun og legen fengsel.

Det er Gilead-logikken i praksis: 

-Jentas traume er irrelevant. Livmoren hennes er viktigere enn livet hennes.

Og det er derfor det er så provoserende å høre at vi skal "skru tiden til 1826, ikke 2026". For det er akkurat det som skjer når vi lar staten rangere mennesker etter kjønn og fruktbarhet, og når vi bruker lovverket til å gjøre kvinner til fødemaskiner i stedet for frie mennesker.

Å være for selvbestemt abort er å si høyt at vi nekter å leve sånn.

Det er å si at vi skal hjelpe de barna som allerede er her, i stedet for å tvinge frem flere barn inn i brutale systemer. Det er å si at vi ikke er tjenere, vi er ikke beholdere, vi er mennesker...

Kroppen er hennes. Livet er hennes. Valget må være hennes - i Norge, i USA og i resten av verden...

Mens vi krangler om selvbestemt abort, lar vi barn giftes bort

Hvis vi virkelig bryr oss om barns rettigheter og om å beskytte barn mot overgrep, hvorfor er det selvbestemt abort vi bruker all energien på? Vi burde heller se på dette:

I delstaten Utah i USA er det fortsatt lov å gifte bort barn. Dagens lov tillater at 15-åringer gifter seg med foreldres samtykke og godkjenning fra en domstol i ungdomsdomstolen. 16- og 17-åringer kan gifte seg med kun foreldres samtykke. Det var først i 2024-2025 at de innførte begrensninger som at det ikke kan være mer enn 4 års aldersforskjell og 72 timers ventetid, men ekteskap under 18 er fortsatt lovlig.  

På Isle of Man, midt i Europa, er minstealderen for ekteskap 16 år. 16- og 17-åringer kan gifte seg med skriftlig samtykke fra foreldre. England og Wales hevet alderen til 18 i 2022 for å bekjempe barneekteskap, men Isle of Man lot 16-årsgrensen stå. Det er grunnen til at en 16-åring nylig kunne gifte seg der og det ble omtalt som "lovlig", mens seerne spurte: Feirer vi barneekteskap?  

I Iran er den lovlige minstealderen for ekteskap 13 år for jenter og 15 år for gutter. Men loven sier også at ekteskap under den alderen er mulig med vergens tillatelse og godkjennelse fra domstol, og det finnes ingen absolutt nedre grense - ekteskap er mulig i alle aldre.  

I Irak er minstealderen formelt 18 år, men en dommer kan tillate jenter helt ned til 15 år å gifte seg i "hastetilfeller". I 2024-2025 ble det fremmet et lovforslag som ville legalisere ekteskap for jenter helt ned til 9 år, noe som skapte frykt for legalisert barnevoldtekt. Forslaget ville også tillate gutter å gifte seg fra 15 år.  

I Afghanistan gifter 28,7% av jentene seg før de er 18 år, og 9,6% før de er 15 år. De vanligste aldrene er 15 og 16 år. Og det gjelder ikke bare jenter: 7% av afghanske gutter gifter seg før de er 18.  

For dette handler ikke bare om jenter. Det handler om gutter også.

På verdensbasis er minstealderen for gutter under 18 år i 63 land. I Sudan kan gutter giftes bort ved 10 år, i Libanon ved 13 år, i Iran ved 15 år. I 14 land kan gutter giftes bort mellom 14 og 15 år.  

Og listen er mye lenger: Jemen og Saudi-Arabia har ingen nedre grense for ekteskap for verken gutter eller jenter. I USA er barneekteskap fortsatt lovlig i 37 delstater.

Hvis vi virkelig mener at vi skal beskytte barn, at vi skal forhindre overgrep og at vi skal gi barn en barndom, da er det her vi burde starte. Ikke med å kriminalisere en kvinne som tar abort i uke 12, men med å kriminalisere en voksen mann som gifter seg med en 9-åring, en 13-åring, en 15-åring.

Det faller på sin egen urimelighet å rope "beskytt barna" mot en kvinne som tar et selvbestemt valg om egen kropp, samtidig som vi tier når barn, både gutter og jenter, gifts bort og voldtas innenfor ekteskapet med lovens velsignelse.

Kanskje vi skal fokusere på det som faktisk er overgrep, og ikke på det som er selvbestemmelse?

-A-

Opplysning, ikke fordømmelse...

Jeg så for en tid tilbake en dokumentar fra England som har festet seg.

Den handlet om mødre som ble giftet bort til en nær slektning da de var unge - ikke fordi de ville, men fordi familien bestemte det. 

Og om mennene på den andre siden, fettere i Pakistan, som også ble presset inn i det samme ekteskapet av de samme forventningene.

I dag er de voksne. Noen av dem pleier fortsatt sine voksne sønner hjemme, menn i 20-30 årene med så alvorlig utviklingshemming at de trenger hjelp til alt.

Born in Bradford-forskningen viser at risikoen for alvorlig arvelig sykdom dobles ved ekteskap mellom søskenbarn, fra ca 3% til 6%. 

I enkelte bydeler i Bradford var 46% av pakistanske mødre gift med fetter.

For meg handler dette ikke om å peke på en gruppe, men om tre ting vi må snakke mer om:

1. Alle unge, både jenter og gutter, må få bestemme selv hvem de skal gifte seg med. 

2. Alle trenger ærlig informasjon om genetisk risiko - uten skam og tabu.

 3. Familier som lever med livslang pleie trenger avlastning og støtte, ikke å bli glemt. 

Det er derfor opplysningsarbeid er så viktig.

Kjenner du noen eller trenger du selv å snakke med noen?

• Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og æresrelatert vold: 

815 55 201 (anonym)

 • Hjelpetelefonen for utsatte for tvangsekteskap: 116 006 

• IMDi - info om dine rettigheter: imdi.no/tvangsekteskap 

• Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 

Dokumentarer som tar opp dette respektfullt: 

BBC "Should I Marry My Cousin?" 

og Channel 4 "When Cousins Marry".

Kilde: borninbradford.nhs.uk