Hver eneste gang vi ruller inn på en bensinstasjon om dagen, får de fleste av oss en skikkelig klump i magen...
Å fylle tanken har gått fra å være en kjapp hverdagsrutine til å bli et rent økonomisk mareritt for det norske folk.
Å rulle inn til pumpene føles mindre som en praktisk nødvendighet, og mer som en høytidelig audiens hos en eksklusiv gullsmed...
-Forskjellen er bare at hos gullsmeden får du med deg noe som glitrer, mens her sitter vi igjen med en tom bankkonto og en dyp eksistensiell krise.
Når vi står der og ser kronene fly av gårde på displayet med lysets hastighet, føles det som et ran på høylys dag.
Men det er ikke bensinstasjonen som raner oss.
Det er staten!
Over halvparten av det vi betaler, er et monumentalt fjell av særnorske avgifter, CO2-pisking og politisk markeringsbehov.
Vi blir tvunget til å kjøpe slitt Tupperware i plast, men må betale stiv porselenspris i kassa bare fordi politikerne i Oslo skal pynte på klimastatistikken sin.
Tallene på prisskiltene hopper opp og ned med fem-seks kroner i timen, utelukkende basert på humøret til en oljeanalytiker eller fordi en sommerfugl viftet med vingene i Texas. Det er ren psykologisk krigføring mot helt vanlige forbrukere.
Fra tom tank til tomt kjøleskap:
Men elendigheten stopper selvfølgelig ikke når vi kjører fra pumpa.
Den fortsetter rett inn i matbutikken, der det økonomiske skrekkabinettet bare fortsetter.Har vi sett prisene på en helt vanlig handletur i det siste?
Det har blitt en ekstremsport for norske familier å fylle kjøleskapet.
En vanlig handlevogn med brød, melk, kjøttdeig og litt grønnsaker koster plutselig en halv formue.
Skal vi ha paprika eller tomater på tacoen på fredag, må vi nesten vurdere å ta opp et lite forbrukslån først. Paprikaen har fått en kilopris som gjør at den burde vært låst inne i glassmonre sammen med de dyreste klokkene.
Det er nøyaktig den samme særnorske, markedskvelende logikken overalt: Avgifter og politisk handlingslammelse sørger for at maten og drivstoffet vårt koster porselenspris, selv om kvaliteten og utvalget i hyllene fortsatt minner mest om traust plast. Vi betaler luksuspriser for helt vanlige hverdagsvarer som vi faktisk må ha for å få livet til å gå rundt...
Frakoblet virkeligheten i Distrikts-Norge...
Det mest provoserende er den totale frakoblingen fra vanlige folks hverdag.
Mens politikerne i Oslo cruiser rundt i kollektivfeltet på skattebetalernes regning, sitter resten av landet igjen med svarteper...
De som faktisk får hjulene i dette samfunnet til å gå rundt, blir straffet...
Det er tydeligvis en forbrytelse å bo mer enn fem minutter unna en T-banestasjon, og det er en forbrytelse å ville spise seg mett uten å tømme sparekontoen.
Én ting er å bo i byer som har alt kollektivt tilgjengelig- for hva med oss som bor på landet, i distriktene- som har minst 1 mil til nærmeste butikk? Hva med oss?
Og hva er svaret fra den politiske eliten når vi klager?
Det er alltid det samme tåkepratet:
"Vi følger situasjonen nøye."
Ja, de følger den så nøye at de gnir seg i hendene mens både avgiftskronene og momskronene på matvarene fosser rett inn i statskassa. Dette er ikke et grønt skifte eller en solidarisk politikk. Dette er ren ekspropriering av kjøpekraften til helt vanlige arbeidsfolk.
Svaret deres er gjerne: "Du kan jo bare kjøpe elbil!"
Joda, takk for tipset...
Vi får bare bla opp en halv million kroner for en ny batteriboks på fire hjul, slik at vi i stedet kan sitte i ladekø og betale nettleie og strømpriser som er priset etter nøyaktig samme lotteri-prinsipp.
-"Nå er det vanlige folks tur"– til å blø?
Det er umulig å ikke bli oppgitt når vi tenker på de fagre valgløftene.
Ja, for Vi husker vel alle
Jonas Gahr Støre, som stod der sammen med gutta Boys- og som smilte om kapp med kameraene og lovte at "Nå er det vanlige folks tur". Det er bare så utrolig synd at han glemte å spesifisere hva det faktisk var vår tur til.
-For nå viser det seg at det var vår tur til å bli flådd ved pumpene, vår tur til å telle på kronene foran kjøledisken, og vår tur til å bære hele det statlige avgiftssirkuset på egne skuldre.
Og hva skjedde med Trygve Slagsvold Vedum? Distriktenes store ridder på hvit hest, som lovte billigere drivstoff, billigere mat og lavere avgifter til folk flest...
Mannen som skulle kjempe mot eliten, har i stedet barrikadert seg i Finansdepartementet. Han feier bort folks desperate hverdagsøkonomi med et skuldertrekk og et påklistret smil.
Reaksjonen hans på de absurde prisene er i dag redusert til en pinlig, arrogant og øredøvende stillhet.
Løftene deres har falmet raskere enn lakken på en gammel Volvo. Det de egentlig mente, var nok at nå er det vanlige folks tur til å betale for hele moroa og regjeringens politiske prestisjeprosjekter – enten du skal kjøre til jobb eller bare prøver å mette ungene dine.
Hvis målet til Jonas og Trygve var å gjøre det norske folk så fattige og forbanna at vi sparer strøm på oppvarming fordi vi koker innvendig av ren sinne, så har de i hvert fall lykkes.
Det er bare å stramme bæreselen og gratulere med nok en tømt sparekonto –
Hilsen oss vanlige folk!
