Når for mye av det gode blir akkurat nok...

Hvem setter grenser for hva som er normalt og for hva som er unormalt? Er det når vi registrerer et avvik hos noen vi er glad i og står nært? Hvis jeg plutselig bare hadde blitt vekk, vekk fra facebook, ikke tilgjengelig for venner og familie, isolert meg helt fra alt som jeg vanligvis gjør, ville det fått deg til å bli engstelig?

Hva er det som tilsier at når vi sliter oss igjennom noe som er vanskelig å få bukt med, at vi da skal isolere oss for alle som i bunn og grunn faktisk kan stille opp å støtte og hjelpe?

Det går dager og uker. Null kontakt! Man prøver og prøver. Til slutt synker man litt lavt og virkelig setter inn nådestøtet...og DER!!! En respons! Ikke en hyggelig respons, men iallefall et livstegn!

Og her sitter man...og undres på hva i all verden som kan være så galt at vennskap og familienærhet som man ellers alltid har lent seg til, ikke er bra nok? Hvorfor tror vi i vår mørkeste stund at lyset ikke kan tennes igjen???

For jeg kan ikke se EN eneste VETTUG grunn, ut i fra mitt ståsted til at jeg hadde valgt å gjøre det slik! Never in a million years, som dem sier!

Jeg ville ikke kuttet ut mine egne...ikke familie...ikke venner...ikke de jeg VET jeg har i ryggen hvis noe skulle skjære seg...Kanskje jeg har et mer unikt syn på mine nærmeste, men jeg vet om fire personer jeg ville snakket med uten å tvile ETT sekund på at de ville hjulpet meg, om ikke annet enn med støttende ord! og jeg liker å tro at NOEN av mine nærmeste føler slik om meg!

Og gjett om jeg ble overrasket nå da jeg fant ut at noen faktisk IKKE deler det synet med meg...og da begynner en å undres...Har jeg investert SÅ feil i et betingelsesløst vennskap-? Er det ikke betingelsesløst likevel?

Hvor mye trøbbel kan et menneske rote seg bort i for at dem skal kutte ut ALLE som har elsket dem betingelsesløst hele livet?

I mine øyne finnes det ikke så mye trøbbel. Og man kan ikke sitte alene å finne en løsning. Og man kan heller ikke ha mennesker rundt seg som "Man ikke vil blande inn!" eller som sier at "de ikke vil blandes inn!" 

Det er ikke riktig det heller!

Joda, vi dealer med våre opp og nedturer slik vi tror de best kan hanskes med...men det som gjøres nå er feil!! Og det tror jeg alle vet...

"EN SMERTE SOM DELES, TAPER SIN KRAFT!"

Ikke hold ting inne...ha tillit til mennesker rundt deg! Ikke tynges ned av gammelt...og start på nytt. Med en ting i slengen! ALLE vet at det er menneskelig å feile...ALLE! Til og med kontor-rotter rundt omkring...Start med det eldste først...rydd...en dag i slengen! Ett skritt om gangen...Men IKKE steng de som bryr seg om deg ute!!!

Dagens lille moralpreken fra meg...Og jeg er ikke den rette egentlig til å si noe, for jeg isolerer meg jeg også!!

Aina