En himmel full av stjerner

Frida... For 20 år siden, en lørdags kveld, skulle pappaen din på jobb på Bjerkvik hotell...Han skulle være dørvakt og han skulle begynne klokken 2300 husker jeg...Jeg skulle være med, men måtte bare på toalettet først,hehe...Og det gikk unna fra da av for å si det slik...9 timer ca senere, kom du poppende ut...Og i mine øyne, der og da, var det ingenting eller noen som var vakrere enn du! Jeg har få baby-bilder av deg, siden alt har gått tapt i husbrann...men jeg husker deg... Store blå øyne...det morsomste var når du med vilje skulle se skeptisk ut...hehe...du hadde og har enda ansiktsuttrykk som avslører deg om hva du egentlig mener eller tenker...Kroppsspråket er noe som avslører oss jentene:)hehe Nå går du på høgskolen i Kjeller...Du har et liv her nede sammen med oss...og du vil liksom ikke flytte fra mammaen din så lenge du går skole...og for meg er det helt ok:) Synes ditt selskap- det lille jeg ser deg iløpet av dagene, er gull verdt... Ikke mange mødre som får ha u...

Vi er eksperter på det...å sette andre mennesker i en bås uten å kjenne dem i det hele tatt. En ting er hvis man setter seg selv i den båsen...da har man vel på en måte lagt opp til det selv og må kun selv stå til ansvar for det...men det er det der med å plassere mennesker inn i en bås, som ei anna ku, og bestemme at DER, der hører den hjemme...Det er ikke riktig...jeg mener, jeg skal da ikke stå til ansvar for at noen har funnet ut at jeg hører hjemme i en bås hvor jeg blir omtalt som "falsk, løgner, livsfarlig", etc...For jeg vet jo at det ikke stemmer... Og så er det å komme seg ut av den båsen...DET er hardt arbeide...For når du først blir omtalt med negative fortegn, hva tror du folk aller helst vil høre? Sannheten om at denne personen er snill, åpenhjertet, omtenksom og ærlig? Eller løgnene om at man er et udyr? Tar vi da sjansen på å virkelig bli kjent med dette mennesket ,eller fortsetter vi å sette dette mennesket skikkelig fast i denne båsen? Jeg har i mine ...

Det er en ekte følelse...og vi alle føler den fra tid til annen...noen opplever redselen som skikkelig dødsangst...man vil ikke, men den bare er der...kommer krypende når man minst venter det. Men i denne verdenen vår, vi skal ikke ha lov til å vise at vi er redde. Vi skal være så harde...Frykt er et svakhetstegn.  Jeg? Jeg synes ikke det...Jeg synes det viser at vi er humane...at vi tør å vise at vi er redde...det gir meg en slags trygghet over at det finnes mennesker som ikke er som roboter...ufølsomme og kalde...redsel er en ekte følelse...og jeg er redd for ganske mye, skal jeg si dere. Min største frykt? Jeg er ikke redd for å dø...men har ikke lyst til det akkurat nå da,hehe...men det er faktisk ikke det jeg er mest redd for... Jeg skal herved her og nå dele mine største redsler...for en redsel eller en smerte som deles, den taper sin kraft...jo mer vi forteller om det, jo mer letter angsten inni oss...for vi oppdager veldig ofte at vi ikke er alene... Min frykt....

Hun ser på klokken, timene går...sekundene tikker, blir til minutter, timer, dager og år... Hun ser seg selv i speilet og langt, langt der inne, ser hun det hun engang var, en ung og bekymringsløs jente, i startgropen til å bli en kvinne... Livet har hun generøst delt med mange...hun har sjelden tatt, bare gitt ifra seg, dager og nettene så lange... Mennesker har kommet og gått, og deler av hennes hjerte har de tatt, har de fått... Hun sitter der, alene...ser på klokken og undres og tenker... "Når er det min tur? Når skal det bli min tur?" Skuldrene heves, de seg ei senker... Hun har et så stille ønske...et stille, lite ønske...som bare en eneste person kan innfri...ord blir så få...det er så lite igjen å si... Hun sukker tungt, hun feller sine tårer...tårene hun har grått, er ingen bekker små, men lange åer... Alene blant så mange...alene og stille for selg selv... Og fortsetter å gråte sin stille, lille elv... Hvor mye mer?  Hvor lenge? ...

Det er et stort spørsmål...og et vidt begrep hvis man ikke utdyper det bedre...jeg tenker på hvorfor det er slik at menn og kvinner aldri kan lære seg å kommunisere!!! For jeg virkelig, VIRKELIG prøver! men det er så nytteløst! Det går ikke igjennom barrieren! Jeg tror at alle ordene  som kommer ut av min munn- er "blablablabla..." Jeg føler at de fleste mennene jeg kjenner, snakker damene sine etter munnen, sier det de tror de vil høre, og så gjør de det stikk   motsatte! Og det ender ALLTID opp med at vi damer er noen sure megger helt uten grunn! Og det er alltid damene som starter en krangel, helt uten logisk grunn...og så er det dette med ordet "meldeplikt" som har brent seg inn i hodet mitt...hva faen er det for et slags ord? "Jeg har da faen ikke meldeplikt overfor deg!" sier menn som er i forhold...når ble det snakk om "meldeplikt" og ikke "HENSYN!" eller "GJENSIDIG RESPEKT!" ??? Hvorfor er det en tynn, tynn linje ...