Hun sitter der...

Hun ser på klokken, timene går...sekundene tikker, blir til minutter, timer, dager og år...

Hun ser seg selv i speilet og langt, langt der inne, ser hun det hun engang var, en ung og bekymringsløs jente, i startgropen til å bli en kvinne...

Livet har hun generøst delt med mange...hun har sjelden tatt, bare gitt ifra seg, dager og nettene så lange...

Mennesker har kommet og gått, og deler av hennes hjerte har de tatt, har de fått...

Hun sitter der, alene...ser på klokken og undres og tenker...

"Når er det min tur? Når skal det bli min tur?"

Skuldrene heves, de seg ei senker...

Hun har et så stille ønske...et stille, lite ønske...som bare en eneste person kan innfri...ord blir så få...det er så lite igjen å si...

Hun sukker tungt, hun feller sine tårer...tårene hun har grått, er ingen bekker små, men lange åer...

Alene blant så mange...alene og stille for selg selv...

Og fortsetter å gråte sin stille, lille elv...

Hvor mye mer? 

Hvor lenge?

Hva må hun gjøre?

Du ser hennes smil, du hører henne le...ingen ser hva hun bærer med seg, hennes sorg kan ingen se...

Hun sitter der...og hun er alene...i en verden der alle er for opptatte med seg selv og deres drømmer...i en verden der hun ei drømmer mer...

Dette kalles å eksistere! 

På bekostning av seg selv...for andre!

Hvor mange er det som henne der ute?

Som vier seg selv og deres egne drømmer, for så å ikke få noe igjen for det?

Klarer en å se forbi ens eget ego?

Der sitter hun...Når skal HUN bli sett?

En fysisk sykdom vises...Har du hue under armen og armen i bind, ser du det!

Ensomhet er også en sykdom...den tærer en i småbiter innenfra og ut...Den gjør en sykere og sykere...

Tilslutt blir den fysisk...

Isolasjon!

Kontroll...!

Ingen skal måtte sitte stille...

Og bevege seg når andre sier det er greit...
Never put BABY in a corner!!!

Aina