Redsel...

Det er en ekte følelse...og vi alle føler den fra tid til annen...noen opplever redselen som skikkelig dødsangst...man vil ikke, men den bare er der...kommer krypende når man minst venter det. Men i denne verdenen vår, vi skal ikke ha lov til å vise at vi er redde. Vi skal være så harde...Frykt er et svakhetstegn. 

Jeg? Jeg synes ikke det...Jeg synes det viser at vi er humane...at vi tør å vise at vi er redde...det gir meg en slags trygghet over at det finnes mennesker som ikke er som roboter...ufølsomme og kalde...redsel er en ekte følelse...og jeg er redd for ganske mye, skal jeg si dere.

Min største frykt? Jeg er ikke redd for å dø...men har ikke lyst til det akkurat nå da,hehe...men det er faktisk ikke det jeg er mest redd for...

Jeg skal herved her og nå dele mine største redsler...for en redsel eller en smerte som deles, den taper sin kraft...jo mer vi forteller om det, jo mer letter angsten inni oss...for vi oppdager veldig ofte at vi ikke er alene...

Min frykt...det er å bli et skall av et menneske...en som ikke viser at jeg har følelser...jeg er redd for å ikke bli sett...for å bli sittende alene...ikke venneløs...men alene i en verden full av kynisme og hat...

Jeg er redd for at ingen skal se mitt potensiale som menneske. At mine talenter skal kveles og at jeg skal ties ihjel av mennesker rundt meg som ikke verdsetter at jeg er den jeg er...Jeg er ei ærlig dame...som har veldig mye på hjertet...og jeg frykter at menneskers usikkerhet for meg og min person skal være med på å tråkke meg ned, holde meg nede og ikke la meg puste, leve fritt og si akkurat hva jeg mener...

Jeg er redd for å skuffe ungene mine...familien min...redd for å miste dem...livende redd for å miste mine nære og kjære...

Og...jeg er redd...for at jeg kanskje er syk...ikke fibromyalgi...for den sykdommen lever jeg med hver dag og takler etter beste evne...Jeg ønsker å gjøre så enormt masse...og mer sykdom vil sette prosessen i å realisere meg selv og hjelpe ungene mine bli akkurat det de ønsker å bli, totalt i bakleksa...for jeg vil ikke at deres fokus skal bli satt ut på grunn av ei syk mamma som er en skygge av seg selv...

Kanskje jeg er redd for å ikke være sterk nok...sterk nok til å stå imot presset jeg nå føler med at mennesker rundt meg skal tvinge meg til å akseptere atferd som er skadelig...ikke bare for dem selv men for alle som lever rundt dem...

Størst av alt er frykten for å miste mer av meg selv enn det jeg allerede føler er tapt...og at jeg aldri skal finne det igjen...

Jeg har ikke dødsangst...Jeg har slått meg til ro med at vår tid vil komme når den skal...kanskje litt naivt...og urettferdig når det skjer så alt for tidlig...men det er derfor jeg har et stille håp om å få leve ut alle mine potensielle drømmer før det eventuelt skal skje...at den høyere makten som bestemmer over liv og skjebne ser at den har bruk for meg i mange år til...

Jeg tror at hvis jeg bare fortsetter å være meg selv...ikke lar meg kue helt av mine omgivelser, vil kanskje andre mennesker se at det jeg sier, ikke sier, gjør eller ikke gjør, aldri omhandler ondskap...Jeg bryr meg ekte og genuint om alle som kommer inn i livet mitt...Innimellom fortjener de det ikke...men jeg er fremdeles meg selv...og jeg kan bli så sinna at det ryker av meg...men jeg er alltid ærlig...og jeg står for det jeg sier og gjør...Og jeg håper at jeg har vist meg verdig nok til at jeg er et menneske andre kan stole på...jeg har mine mange feil og mangler...men jeg er ekte!

Og det er en av mine aller største redsler...at mennesker ikke skal klare å forstå det om meg...jeg snubler i ord, jeg kaster stein i glasshus og jeg tråkker i salaten...men jeg står for det...!!!

Jeg forsøker ikke legge skyld på andre for mine feiltrinn...Jeg gjemmer meg ikke bak en stor maske...og jeg er IKKE falsk!!!

Spør meg...og kanskje jeg gir deg et svar HVIS jeg mener det angår deg! Jeg frykter ikke konfrontasjoner...jeg liker dem ikke noe særlig...men jeg er ikke redd for dem...

Del dine redsler...de blir mindre og mindre jo mer du snakker om dem...Machobullshit som å "hide your fears!" for at de gjør deg svake, er akkurat DET som gjør deg svak! TØR å være deg selv...Det er plass til deg i denne verdenen...

Noen mennesker er dessverre for syke og totalt twisted i hodet sitt til å kunne leve i et samfunn sammen med andre mennesker...Jeg frykter dem...Menn og kvinner som dreper, voldtar, misbruker...slike mennesker gjør meg vettskremt over mangelen på evnen til å føle kjærlighet...Jeg er livredd på dems vegne...for det er forferdelig...Diktatorer og mennesker som myrder, utsletter andre for å selv komme seg til topps...

Jeg er livredd våpen...og skulle ønske det sterkeste våpenet som fantes her i verden, var sterke og intelligente hjerner...Som utnyttet sin gave og evne til å gjøre godt...

Jeg er redd for ondskap i alle former...

Og lista kan fort bli lang, kjenner jeg...så jeg skal avslutte nå...

Vær den beste DEG du kan være...Ikke sett lista skyhøyt for at andre krever det av deg...Sett lista akkurat der DU vil ha den...og tør å føle! tenke over hva akkurat DU kan gjøre for å gi mennesker rundt deg en bra opplevelse av deg!

Ha en god natt...

Aina