En himmel full av stjerner

Det å stelle til en konfirmasjon, det er hardt arbeid, skal jeg si deg. Men når resultatet ble så bra som det ble, sett bort fra at ingen av guttens faddere kom-noe vi synes var synd(!)-så må jeg likevel si at det var vellykket og bare gi meg selv og alle mine herlige hjelpere en ordentlig god klapp på skulderen. Jeg vil bare takke dere for at dere stilte opp, særlig mamma, Frida og Tiril...og Felix selv og min søte lille mann og klubben hans:) Tusen, millioner takk alle sammen:) Så, over til selve dagen...Hektisk, frustrerende, kake som kollapset...jeg på randen av sammenbrudd flere ganger...(kunne dere se det? hihi) Men smilet på Felix' munn...UBETALELIG!!!  Guten min er konfirmert!!! Og for en stilig ung mann han holder på å bli. Snill, hjelpsom, oppmerksom...Høflig...og innimellom den verste ertekroken du kan tenke deg:) Her er noen bilder fra konfirmasjonen:) Enjoy:)

Jeg blir ofte sittende å gruble over ting...mange tanker kommer snikende...og denne gangen er det dette med å bevisst gå inn for å såre andre mennesker, trampe på deres følelser uten å vise et snev av anger, som opptar meg. Hvorfor er enkelte mennesker slik at så lenge de får i pose og sekk, driter de i hvem de tråkker på?  Jeg opplever det selv til tider...og ser andre oppleve det...og ikke skal man kunne si i fra heller, for da blir man uglesett og stemplet som en uromaker og til slutt ender man opp alene... Og enkelte går nesten over lik for å skjule sine spor, og tuller seg inn i et nett av løgner...den ene løgnen eter opp den andre og til slutt sitter den som får servert alle løgnene og historiene igjen og ikke helt skjønner hva som traff den... ..."det føles som om jeg har blitt meid ned av en lastebil i grunn...inni meg...!" Å bli ført bak lyset...for så å oppdage det, det er den verste følelsen jeg kan oppleve...og det rett og slett koker inni hodet mitt....

It makes me wonder, how does it feel, to have a heart of gold and a face of steel? To be so brave that you hide behind a mask? What is the honesty in that, human at daytime, at night a bat... Why is it so difficult to just be yourself, To put kindness and compassion on the top shelf? You put me down behind my back, but in my face, You are like a broken record stuck in one track ... So, why do I bother to care for you? Why do I cling to you like I do? Where is the respect I deserve in return? Instead I always seem to be the one to burn... I treat you kind, I give you my friendship, You snap me all the way out and pull me back in, like a whip! Probably, I mean I may be the biggest fool,  but still in the end you are the tool... You confess to me, you put yourself out there, you feed me more information that a human can possibly bare, still I keep my silence, and it's all for you and still you stomp all over me like you do... So, how is it to have to personalities, one by...