"Elsk meg mest...
...når jeg fortjener det minst..."det er et godt ordtak. Når man fortjener det minst er kanskje virkelig da man trenger det mest...men går det begge veier? Det er oftest vi kvinner som føler at det burde være slik. Vi har det evige skiftende humøret, blir trist når vi minst venter det og vi gråter...ofte...og det er sikkert ikke like enkelt for en mann å virkelig forstå hvorfor...for i vårt samfunn gråter ikke sterke menn...ikke som noen ser på ihvertfall...men er menn som gråter svake? Jeg synes ikke det...men surker de pågående for den minste lille ting, blir de litt "avmaskulinisert", blir de ikke? Hva blir da i såfall menn som ikke gråter i det hele tatt? Angrepet av et overforbruk av testosteron? Men, dette skal ikke handle om menn som gråter eller ikke gråter...Det å elske noen...betingelsesløst, sies det...hva burde det innebære? Må man ha regler i et forhold? Se bort fra dette med ærlighet og trofasthet...burde det finnes regler for når man burde elskes mest? ...