"Elsk meg mest...

...når jeg fortjener det minst..."det er et godt ordtak. Når man fortjener det minst er kanskje virkelig da man trenger det mest...men går det begge veier? Det er oftest vi kvinner som føler at det burde være slik. Vi har det evige skiftende humøret, blir trist når vi minst venter det og vi gråter...ofte...og det er sikkert ikke like enkelt for en mann å virkelig forstå hvorfor...for i vårt samfunn gråter ikke sterke menn...ikke som noen ser på ihvertfall...men er menn som gråter svake? Jeg synes ikke det...men surker de pågående for den minste lille ting, blir de litt "avmaskulinisert", blir de ikke? Hva blir da i såfall menn som ikke gråter i det hele tatt? Angrepet av et overforbruk av testosteron? Men, dette skal ikke handle om menn som gråter eller ikke gråter...Det å elske noen...betingelsesløst, sies det...hva burde det innebære? Må man ha regler i et forhold? Se bort fra dette med ærlighet og trofasthet...burde det finnes regler for når man burde elskes mest? Eller når man burde elske mest? 

I et forhold hvor to mennesker har vært sammen i mange år, 10 år eller mer, hvordan kan man unngå disse fellene som innebærer at alt blir en vane? Null spenning, ting blir kjedelig og man bare sitter der, dag ut og dag inn...er det da man burde gå inn i sitt eget indre og hente frem denne setningen? Elsk meg mest? Eller burde man forandre på ordtaket og si "Elsk meg MER?" 

Man havner fort i skyggenes dal...hvor vi ikke frykter noe vondt fordi vi har en partner som er med oss...men hva hvis partneren begynner å la tankene vandre...og glemmer den de deler livet med og forviller seg inn i en malstrøm av fantasier og på en måte mister seg selv? Hvordan skal da den andre parten kunne gå igjennom skyggenes dal...alene?

Vær kreativ er det noen som sier...men hvis man allerede har gjort alt sammen...hva er da igjen? Dykking? Fallskjermhopping? Trapesartisteri i Cirque du Solei? 

Går da den andre parten seg vill i skyggenes dal og ikke har et sikkerhetsnett under seg...hva skjer da?

Man lar tankene vandre. Man begynner å føle at man er alene i et forhold man brukte være to i...og man føler man fortjener bedre...gjør man ikke? Så begynner maset..."Hvorfor ditt, hvorfor datt!" Og man finner sjelden svaret...

Så begynner den parten som føler seg forlatt å fikse på ting...alene...fiffer seg opp, håper den andre parten skal se han/henne...men den andre parten er ikke mottakelig for smiger av noen form...han/hun savner kreativitet, men klarer ikke se at partneren virkelig legger seg i selen for å få hans/hennes oppmerksomhet...

Og resultatet er søvnløse netter for den ene parten...og ensomme dager...mens han/hun vrir hjernen for å finne på nok et kreativt trekk...men ingenting...ingenting popper opp...

Så...hva gjør man?

Hva gjør man...

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest...det gjelder begge veier, ikke sant?

Så...den parten som ikke finner noe mer å gjøre, setter seg godt tilbake i forholdet....og venter...og elsker mer...mens han/hun venter på å bli sett...

Det hadde vært det ideelle, ikke sant? 

I veldig mange tilfeller ender forholdet og partene går hver til sitt...mens langt bak i hjertet og i hodet undres det på hva som gikk galt...fordi kommunikasjonen sviktet...fordi en av dem lukket seg selv istedet for å dykke dypere og åpne seg mer...ville ikke se tegnene...ville ikke føle følelsene...

I "Harry Potter" forsøker Hermine å fortelle Harry og Ron hva Cho føler siden hun gråter når hun kysser Harry...

" Obviously, she is feeling very sad, because of
Cedric dying
 Then I expect she's feeling confused because
 she liked Cedric
and now she likes Harry , and she can't work
 out who she likes
best. Then she'll be feeling guilty, thinking it's
an insult to
Cedric's memory to be kissing Harry at all...
... And she probably
can't work out what her feelings are towards
Harry anyway,
because he was the one who was with Cedric
when Cedric died, so
that's all very mixed up and painful. "

Ron sier at det er umulig å føle så mye på en gang...og Hermine og Harry ler...
Det er en av mine favorittsitater fra filmen og boka. Føniksordenen...
J.K Rowling er inne på noe der. Vi kvinner, vi har blitt utstyrt med alt for mye tanker og følelser. Vi FØLER...og lar hjertet styre hodet...mens menn LYSTER...og lar helt andre ting styre hodet...vi er så utrolig forskjellige...reklamen "Grei foran, grei bak, greit for meg!" viser akkurat det samme...jenta tenker fremtid, barn, familie, ferier, mens menn tenker "greit nok!"...
Så...burde man alltid være engstelig for å bli byttet ut? At han vil vandre videre både i sinn og kropp, når den "grei for meg" delen forsvinner ut av forholdet? Eller jobber han for å få den følelsen tilbake? Og når blir et forhold kun komfortabelt?
Jeg grubler...og hodet mitt fylles med ord...og jeg må av og til bare få dem ut...
Innimellom tror jeg at jeg kanskje kan klare å knekke denne koden...men så møter jeg nok en vegg...og jeg begynner å bli lei av å klatre...
Forhold er nok hardt arbeid...og jeg tror vi kvinner har en lei tendens til å overtenke...og da havner vi i kjelleren...og har kjempeproblemer med å komme opp av den...fordi kanskje mannen bare trenger litt ro...krype inn i hulen sin og hente seg inn igjen...mens vi kvinner vil snakke det ihjel...
Men...hvis noen menn leser dette blogginnlegget...kan dere hjelpe meg forstå dette mysteriet med kvinner og menn? Hva ønsker dere av kvinnen i deres liv? Hva er det dere ikke forteller henne, som dere gjerne vil hun skal vite? Ord kan være vanskelige...og vi kvinner mangler så absolutt ikke ord...henger dere med? Eller lukker dere igjen alt som kan lukkes og bare håper at det går over?
Opplys meg...for jeg forstår virkelig ikke hvordan noe kan være så vrient når det egentlig burde være kjempelett...


Aina