Tanker...

Jeg blir ofte sittende å gruble over ting...mange tanker kommer snikende...og denne gangen er det dette med å bevisst gå inn for å såre andre mennesker, trampe på deres følelser uten å vise et snev av anger, som opptar meg. Hvorfor er enkelte mennesker slik at så lenge de får i pose og sekk, driter de i hvem de tråkker på? 

Jeg opplever det selv til tider...og ser andre oppleve det...og ikke skal man kunne si i fra heller, for da blir man uglesett og stemplet som en uromaker og til slutt ender man opp alene...

Og enkelte går nesten over lik for å skjule sine spor, og tuller seg inn i et nett av løgner...den ene løgnen eter opp den andre og til slutt sitter den som får servert alle løgnene og historiene igjen og ikke helt skjønner hva som traff den...

..."det føles som om jeg har blitt meid ned av en lastebil i grunn...inni meg...!"

Å bli ført bak lyset...for så å oppdage det, det er den verste følelsen jeg kan oppleve...og det rett og slett koker inni hodet mitt...og jeg klarer ikke forstå hvorfor folk er slik!!??

Og når jeg gang på gang skal føle at jeg er en statist i mitt eget liv, hvor jeg egentlig burde vært hovedrolleinnehaveren, ingenting gjør meg mer frustrert...

Er dette virkelig alt? Er det slik det skal være?

Og folk spør meg hva det er, hva som er galt, så klarer jeg alltids å sette ord på det, men jeg orker ikke...for det kommer kanskje ikke ut riktig!!?? Men for svarte, det er slik jeg føler det...hvorfor skal jeg ikke kunne snakke om det? Og hvorfor skal folk si til meg at det jeg føler, er feil???

"det er ikke greit å snakke om slike følelser...for du kan jo ha feil...!"

Men...når jeg VET innerst inne at det er riktig...hvorfor skal man da godta at forklaringene man får og løgnene man blir servert, er det som tilsynelatende skal være riktig? 

Jeg stoler på magefølelsen min...den tar sjelden feil...og en dag får jeg vite det...løgnen blir avslørt...sannheten vil komme for en dag...

Jeg grubler mye for tiden...og det er ikke lett å skal stå alene å vite at det jeg vet er fakta...og at jeg også vet at det lyves til meg over en lav sko...jeg holder det for meg selv...jeg orker ikke snakke om det...det er deprimerende...og den dagen jeg finner ut av ting, vil de bli holdt ansvarlige...jeg kommer ikke til å være tilgivende og nådig...jeg er nemlig ikke helt idiot selv om noen tror jeg er det...

Hvorfor er det viktigere å lyve enn å si sannheten? Hva er folk så forbanna redd for? 

"mennesker er sterkere enn man tror...og styrken kommer innenfra!"

Jeg liker ikke falskhet...jeg liker ikke at nære relasjoner skal koke ut i kål...jeg liker ikke at folk ikke bare kan si det som det er...jeg vet jeg takler det...jeg har vært ute en vinterdag før...

Vil du være i mitt liv, ikke lyv for meg eller til meg...sannheten kan svi, men løgnen kan knuse en...og jeg foretrekker en sviende sannhet enn en knusende løgn...

"jeg ser tvers igjennom deg...!"

Aina