En himmel full av stjerner

Det å stelle til en konfirmasjon, det er hardt arbeid, skal jeg si deg. Men når resultatet ble så bra som det ble, sett bort fra at ingen av guttens faddere kom-noe vi synes var synd(!)-så må jeg likevel si at det var vellykket og bare gi meg selv og alle mine herlige hjelpere en ordentlig god klapp på skulderen. Jeg vil bare takke dere for at dere stilte opp, særlig mamma, Frida og Tiril...og Felix selv og min søte lille mann og klubben hans:) Tusen, millioner takk alle sammen:) Så, over til selve dagen...Hektisk, frustrerende, kake som kollapset...jeg på randen av sammenbrudd flere ganger...(kunne dere se det? hihi) Men smilet på Felix' munn...UBETALELIG!!!  Guten min er konfirmert!!! Og for en stilig ung mann han holder på å bli. Snill, hjelpsom, oppmerksom...Høflig...og innimellom den verste ertekroken du kan tenke deg:) Her er noen bilder fra konfirmasjonen:) Enjoy:)

Jeg blir ofte sittende å gruble over ting...mange tanker kommer snikende...og denne gangen er det dette med å bevisst gå inn for å såre andre mennesker, trampe på deres følelser uten å vise et snev av anger, som opptar meg. Hvorfor er enkelte mennesker slik at så lenge de får i pose og sekk, driter de i hvem de tråkker på?  Jeg opplever det selv til tider...og ser andre oppleve det...og ikke skal man kunne si i fra heller, for da blir man uglesett og stemplet som en uromaker og til slutt ender man opp alene... Og enkelte går nesten over lik for å skjule sine spor, og tuller seg inn i et nett av løgner...den ene løgnen eter opp den andre og til slutt sitter den som får servert alle løgnene og historiene igjen og ikke helt skjønner hva som traff den... ..."det føles som om jeg har blitt meid ned av en lastebil i grunn...inni meg...!" Å bli ført bak lyset...for så å oppdage det, det er den verste følelsen jeg kan oppleve...og det rett og slett koker inni hodet mitt....

It makes me wonder, how does it feel, to have a heart of gold and a face of steel? To be so brave that you hide behind a mask? What is the honesty in that, human at daytime, at night a bat... Why is it so difficult to just be yourself, To put kindness and compassion on the top shelf? You put me down behind my back, but in my face, You are like a broken record stuck in one track ... So, why do I bother to care for you? Why do I cling to you like I do? Where is the respect I deserve in return? Instead I always seem to be the one to burn... I treat you kind, I give you my friendship, You snap me all the way out and pull me back in, like a whip! Probably, I mean I may be the biggest fool,  but still in the end you are the tool... You confess to me, you put yourself out there, you feed me more information that a human can possibly bare, still I keep my silence, and it's all for you and still you stomp all over me like you do... So, how is it to have to personalities, one by...

Er det noe vi tror på i dagens samfunn? Dette med monogami...å være sammen med ett menneske hele livet...til døden skiller oss ad...Burde det ikke hete "Til noe bedre dukker opp?" "Jeg lover å elske å ære deg, i gode og onde dager, til noe bedre dukker opp!" Eller til kjærringa eller gubben begynner å miste fasongen litt og bli "for gammel og kjedelig"... Vi burde kanskje i grunn ha single mennesker i butikker, akkurat som en bruktbilbutikk..."Kjøp denne modellen her, fra 1985, søt og vakker jente, eller barsk og kjekk ung gutt...bytt ut den gamle kjærringa/gubben din her og få mellomlegg på 20 pakker gummi og en gratis helsesjekk!" Det å respektere din neste...unge jenter driter i om eldre menn er gifte...jeg vet faktisk ikke hvor utbredt det er om unge menn løper etter gamle kjærringer som meg, for jeg har igrunn ikke opplevd det så ofte som at unge jenter i tjueåra humper en gift eller opptatt mann i ny og ne... Hvem har skylda ...

Det er et spørsmål jeg alltid stiller meg selv...Hvorfor oppfører folk seg slik de gjør, i et negativt fortegn da...? Jeg er ikke den som holder mest kjeft, det er jeg fullstendig klar over...men jeg sier som jeg alltid har sagt: Jeg står for det jeg sier og gjør, ikke for hva du oppfatter...! Og nå synes jeg rett og slett at det begynner å toppe seg...jeg begynner å søke etter noe annet enn dette...Fordi hvis en person til forteller meg om noe jeg allerede vet om, men som enkelte benekter i fullt raseri, kommer jeg til å gå bananas...! Jeg har en god sans for å føle på meg når ting ikke er slik det skal være...jeg VET...! Og jeg har i grunn fått nok bekreftelser...det jeg IKKE klarer å begripe, er at voksne mennesker kan være så fordømt dumme og tro at jo høyere du roper og skriker, jo reddere skal liksom folk bli!!?? Jeg bryr meg fint lite om skriking...og folk må gjerne gjøre og mene hva de vil...men ikke tråkk meg på tærne mer...for jeg har alle muligheter til å bren...

3 juli 1995 ble ei lita tulle født. Hun fikk navnet Karoline...Allerede som baby var hun ei bestemt lita frøken, har jeg blitt fortalt, men alltid blid og veldig god av seg. Karoline viste tidlig omsorg for de som var mindre enn henne. Hun har alltid passet på og vært ei skikkelig hønemor. Etterhvert så har denne lille jenta vokst opp og blitt ei flott, ung dame. Fremdeles like bestemt. Hun har nok arvet staheten fra både mammaen og pappaen sin. Setter hun seg et mål, så gjennomfører hun det.  3 juli 2013 skulle vise seg å bli en meget spesiell dag for Karoline. Ikke bare har hun fylt 18 år, men hun har selv blitt mamma. Lille prinsessen hennes bestemte seg for å poppe ut etter mange timer vel og merke- på mammas bursdag. Dette markerer noe som vil forbli spesielt for dem begge to for resten av livet. De kan feire sammen. Dele dagen sammen. Begge lilleprinsessene til bestefar/pappa Svein Erik... Hei, du liten venn i verden,  håper alt vil gå deg godt.  At...