Krystallnatten...og verden i dag...
Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble gatene i Tyskland, Østerrike og Sudetenland fylt av knust glass. Over 1400 synagoger ble ødelagt. Rundt 7500 jødiske butikker og hjem ble rasert. Minst 91 mennesker ble drept den natten, og flere hundre døde i etterkant. Rundt 30000 jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer, bare fordi de var jøder. Det var ikke et spontant opprør. Det var organisert. Politiet fikk beskjed om å ikke gripe inn. Naboer så på. De fleste gikk bare forbi.
Det farligste den natten var ikke bare at glass ble knust. Det var at skillet mellom mennesker ble visket ut. Jødene var ikke lenger naboer, lærere eller venner. De var blitt en kategori, et problem, en trussel. Når en hel gruppe først er gjort til en kategori, blir det lettere å akseptere at de rammes. Da trenger man ikke spørre om personen er skyldig. Det holder at personen tilhører gruppen.
Vi kan se paralleller til i dag, selv om det fremdeles er store forskjeller. Krystallnatten var en pogrom i fredstid mot forsvarsløse borgere. Krigen i Gaza startet med Hamas sitt terrorangrep 7. oktober 2023, der rundt 1200 mennesker ble drept i Israel, de fleste sivile. Krigen i Ukraina er en invasjon fra Russland mot et suverent land. Krigene i Sudan og Kongo er borgerkriger om makt, land og ressurser. Historiene er forskjellige. Hamas er ikke nazistene. Russland er ikke nazistene. Militsene i Afrika er ikke nazistene. Men den menneskelige oppførselen er den samme, og det er den vi må tørre å se på.
I alle disse krigene blir drap rettferdiggjort på samme måte. I 1938 het det at jødene var en trussel, at de hadde for mye makt og penger. I dag heter det at de er terrorister, eller okkupanter, eller nazister, eller at de tilhører feil etniske gruppe. Ordene skifter, men logikken er den samme. Man gjør den andre til et problem som må løses, ikke et menneske som deg.
Bak de store ordene ligger ofte religion, makt og grådighet. Religion brukes til å si at Gud er på vår side. Makt brukes til å si at vi må slå først. Grådighet brukes til å si at det handler om land, gull, olje, mineraler, korn og vann, og at noen må betale prisen. I Kongo handler det om mineraler til mobiltelefoner. I Sudan om gull og Nilen. I Ukraina om land og havner. I Gaza om land og sikkerhet. I 1938 handlet det om jødisk eiendom som ble stjålet. De fleste mennesker, jøder, muslimer, kristne, palestinere, israelere, ukrainere, russere, sudanere, vil bare leve i fred. Men når ledere trenger å rettferdiggjøre vold, henter de fram religionen, historien og frykten, og gjør den til et våpen.
Det samme ser vi i gatene våre. Rasekriger pågår, ikke bare mellom land, men som hat mellom grupper i samme by. Vold i gatene. Opptøyer og protester. Tåregass mellom husene. Slåssing offentlig, filmet og delt. Noen protesterer for rettferdighet. Andre protesterer av hat og frykt. Midt i alt står vanlige mennesker som bare prøver å komme seg hjem, som holder barnet sitt i hånden, som hjelper en fremmed opp. Det går fort fra ord til roping, fra roping til dytting, fra dytting til at man synes det er greit at noen blir skadet, fordi de jo tilhører den andre siden. Det er den samme mekanismen som i 1938, bare i mindre skala.
Derfor må vi holde fast ved skillet mellom tre ord. En sivil er et menneske som ikke deltar i kamp. Et barn, en bestemor, en lærer, en lege. En sivil kan være sint, redd og politisk engasjert. Det forandrer ingenting. Så lenge personen ikke bærer våpen og ikke deltar i kamp, er personen sivil og skal beskyttes.
En tilhenger er en sivil med en mening. En som stemmer, deler et innlegg, går i en demonstrasjon, sier at hun støtter Hamas, Israel, Ukraina, Russland eller en gruppe i Sudan. En tilhenger har ikke blitt soldat av å mene noe. Man blir ikke et lovlig mål fordi man har en mening, selv om meningen er ekstrem. Tilhenger betyr fremdeles sivil.
En stridende er noe helt annet. En stridende er en som er en del av en væpnet styrke og deltar direkte i kamp. En som bærer våpen, skyter, avfyrer raketter, leder et angrep. En stridende er ikke en som bare mener noe. En stridende er en som gjør noe med våpen i hånden. Og det skillet varer bare så lenge handlingen varer. Legger man våpenet ned, er man sivil igjen.
Forskjellen er altså ikke hva du mener, men hva du gjør.
Tar vi med oss det skillet inn i Gaza, blir bildet klarere. Hamas hadde før krigen anslått rundt 25000 til 30000 krigere. Selv med de høyeste israelske anslagene på drepte stridende, kan ikke flertallet av de over 74000 drepte palestinerne ha vært krigere. De aller fleste var sivile, mange av dem kvinner og barn. En familie som bor i samme bygning som et Hamas-medlem er ikke Hamas. En tenåring som deler en video er ikke en soldat. På samme måte var de aller fleste som ble drept i Israel 7. oktober sivile. I Ukraina er de aller fleste som drepes i angrep mot boligblokker og sykehus sivile. I Sudan og Kongo er de som brenner landsbyer stridende, mens de som bor i landsbyene er sivile, selv om de tilhører samme etniske gruppe som en milits. Og i gatene våre er en person som går i en demonstrasjon sivil. Først i det øyeblikket personen selv bruker vold, blir den personen en som selv deltar i vold. Men det er handlingen som teller, ikke hudfargen, ikke religionen, ikke plakaten.
Det var akkurat dette skillet som ble visket ut i 1938. Da ble det greit å brenne synagogen, fordi han ikke lenger var en nabo, han var en jøde. Det er det samme som skjer når vi i dag sier at en sivil i Gaza ikke er helt sivil fordi hun er tilhenger, eller at en sivil i Ukraina ikke er helt sivil fordi hun er russisktalende, eller at en ungdom i en gate ikke er helt sivil fordi han har feil hudfarge.
Å huske Krystallnatten er derfor ikke bare å huske 1938. Det er å insistere på at et barn i Gaza, en familie i en kibbutz, en gissel i en tunnel, en familie i en kjeller i Kharkiv, en mor på flukt i Darfur, en ungdom som står i tåregass i en gate og bare vil bli hørt, alle er sivile. Ikke kategorier. Ikke tall. Ikke tilhengere som kan regnes som legitime mål. Mennesker. Måtte vi aldri glemme. Måtte vi aldri tie...
-Aina Yvonne-
Comments
Post a Comment
Jeg liker å få kommentarer- men vær voksen, vær høflig og sivilisert! Å være ufin er bare bortkasta tid, for det responderes ikke på! :)