SKJERMET TILSTEDEVÆRELSE - ELLER OVERDOSE

Når roen blir grunn til å avslutte hjelpen

Jens Stoltenberg delte nylig en tekst om søsteren sin, Nini.

"Enn om Nini hadde levd til å se dette, og visst hvor stolt jeg er av henne. For nå innfører vi heroinassistert behandling, slik hun og pappa Thorvald foreslo."

-For det Nini og Thorvald- Jens' og Ninnis far, snakket om i Stoltenberg-utvalget for over femten år siden, handlet aldri bare om heroin.

Det handlet om verdighet når du har falt utenfor...

For de tyngste er stabilitet ikke det samme som å være frisk

-I media og i offentlig debatt ser vi ofte det samme bildet...

-En støttekontakt eller miljøarbeider forteller om en klient som har vært urolig i årevis.

Selvskading, utagering, rus. Så får klienten faste rammer over tid. 

Skjermet tilstedeværelse, samme folk på jobb, forutsigbarhet, turer, mat til faste tider, noen som faktisk blir.

Etter mange måneder blir hun tryggere. Mer rusfri. Roligere.

Og da skjer det som på papiret ser fornuftig ut. Hjemkommunen som betaler døgnprisen, ikke trygden, vurderer at behovet er mindre. Trygden og vergeordningen dekker husleie og regninger, men selve institusjonsplassen dekkes av kommunebudsjettet.

Loven sier at hjelpen skal gis på lavest mulig nivå.

Så flyttes klienten til en plass med mindre strenge og mindre faste rammer. En leilighet med noen timer oppfølging i uka, nærmere hjemstedet.

Og så ruser hun seg igjen.

Ikke fordi jobben som ble gjort ikke virket, men fordi roen var avhengig av rammene.

Når rammene forsvinner, forsvinner tryggheten.

Hvorfor heroinassistert behandling ble foreslått:

-Metadon og buprenorfin hjelper mange til et stabilt liv. For noen er det ikke nok.

De ruser seg ved siden av, ikke fordi de ikke vil bli bedre, men fordi sug, traumer og ensomhet er sterkere enn medisinen alene.

Heroinassistert behandling er ikke førstevalg.

Det er siste forsøk for voksne med tung, langvarig avhengighet hvor alt annet har feilet.

Forskningen fra land som Sveits og Danmark viser færre overdoser, mindre kriminalitet og at flere blir i behandling.

Det var det Nini kjempet for. Ikke fri rus, men en sjanse til å overleve lenge nok til å kanskje bli rusfri senere...

Dette kan vi ikke bruke i barnevernet - her må andre tiltak til:

-Heroinassistert behandling hører ikke hjemme i barnevernsinstitusjoner.

Der snakker vi om barn. 

13, 15, 16 år.

Og der er problemet et helt annet, selv om mønsteret ligner...

-Det mest kjente eksemplet fra media er tvillingene Mina og Mille Hjalmarsen på 16 år, som ble funnet døde i en leilighet i Spydeberg i januar 2023, trolig av overdose heroin.

De havnet i barnevernet på grunn av alvorlige spiseforstyrrelser og psykiske problemer, ikke på grunn av foreldrenes omsorgsevne. Mamma og pappa mener de ikke fikk den hjelpen de trengte og endte som kasteballer i systemet. 

De var på til sammen 12 barnevernsinstitusjoner og i kontakt med langt over 100 ansatte og behandlere før de døde.

TV 2 har dokumentert at de ble enda sykere mens de var under tiltak fra barnevernet.

De ble skrevet ut fra psykiatrien og plassert i institusjoner til tross for sterke advarsler fra fagmiljøene. Psykiatrien hadde ikke tilbud for spiseforstyrrelser i helgene. 

14 dager etter overføring til barnevernsinstitusjon klarte de ikke å bevege seg fordi de ikke fikk i seg næring, en av dem hadde gått ned 6,7 kg. 

Flere instanser slo alarm om rusmisbruk på institusjonen, hvor mor mente jentene ble narkomane.

Da de rømte den helga de døde, ble det ikke brukt nødsporing av mobilene, selv om institusjonen ba om det. Statsforvalteren som skulle føre tilsyn var inhabil.

Dette er ikke en enkeltsak. Barne- og familiedepartementet ga Helsetilsynet i oppdrag å gå gjennom alle tilfeller der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet.

Rapporten tar utgangspunkt i 15 barn, hovedsakelig åtte jenter 13-18 år. Helsedirektoratet peker selv på at risiko for overdose er forsterket ved kriser, ved overgang fra institusjon til egen bolig.

Hva er det som egentlig foreslås nå?

Det spekuleres nå i flere tiltak, og mye av det som løftes i media og i fagmiljøene handler om å tette akkurat de hullene tvillingene falt igjennom.

Det handler først og fremst om færre flyttinger og faste voksne over tid. 

At man ikke skal være innom 12 institusjoner på to år. Trygghet kommer ikke av et nytt vedtak, men av relasjoner som varer.

Det handler om at psykiatri og barnevern må jobbe sammen, ikke sende barn frem og tilbake når de er for syke for det ene stedet og for krevende for det andre.

Det handler om bedre kompetanse på rus og spiseforstyrrelser inne i institusjonene, og tydeligere regler for hva ansatte faktisk kan gjøre når ungdom ruser seg inne.

Og det handler om tryggere overganger. At man ikke flytter en ungdom som endelig har blitt roligere til en hybel alene bare fordi det ser billigere ut på et regneark, og at man bruker nødsporing og oppsøkende team med en gang når ungdom rømmer.

Det var det Jens sin søster så. At faste rammer og skjermet tilstedeværelse ikke er luksus. Det er behandling.

For voksne kan det noen ganger bety heroinassistert behandling.

For barn må det bety noe helt annet: At vi ikke avslutter hjelpen når roen endelig kommer.

Forebygging fra tidlig alder og hjelp til de det har gått lengst for går hånd i hånd

Det er lett å sette forebygging og assistert behandling opp mot hverandre. Men det er to ender av samme kjede.

Forebygging er å se barnet på benken tidlig, før rusen kommer.

En lærer, en helsesykepleier, en støttekontakt som rekker ut hånden når spiseforstyrrelsen, angsten eller ensomheten starter. 

Om å ikke flytte barn 12 ganger.

Assistert behandling er å ikke gi opp den voksne når forebyggingen sviktet.

Når metadon ikke holder, når gata er nærmere enn fastlegen. Da handler verdighet om å gi helsehjelp der folk er, ikke der vi ønsker at de skulle vært.

Hvis vi mener alvor med forebygging, må vi også mene alvor med å la folk få bli der de fungerer, og gi dem behandling som varer.

Ellers starter vi bare på nytt, med neste generasjon...

-A-