En himmel full av stjerner

Bilder sier mer enn 1000 ord...dette er drømmen min! Jeg blir sikkert aldri å få oppleve det...men det er da ikke den verste drømmen å ha?? Og jeg har blitt fortalt at drømmer man nok...og håper nok---så får man det man ønsker seg...så lenge det det er snakk om er ønsket og gjort av kjærlighet...Jeg ønsker meg et hus i engelsk countrycottage stil...noe alla Rosehill cottage, bare med det de kaller Thatched roof...og innvendig skal stein og treverk vises i en rustikk skjønn forening...og det skal være vedovner i alle rom lagd i stein...hage som bugner av planter og urter...og allerhelst i Volterra-området i Toscana...i Pisa-provinsen:) Jeg forstår ikke mennesker som ikke ser hvor mye Pisa har å tilby...og det er kort vei til Firenze osv...Se bare på kartet...:)jeg kan også tenke meg noe helt sør i Italia...calabria eller Sicilia...men det er ikke helt det samme landskapet som i Toscana. Jeg ønsker og ønsker!!! Så får vi se:) Dette er ett av mine høyeste ønsker:) Paris er nr 2...å bo i ...

Det er en leveregel! Forvent det uventede! Ikke sitt i ro og føl deg trygg i dine egne omgivelser, for brått snus det på hodet og det fundamentet som du har bygd opp din eksistens på, er usikker!  "Du vet da hva du har gitt deg ut på, du er da vel ikke så naiv!!??" Jo! Jeg er det! Jeg har faktisk lov til å gå med skylapper og være naiv...Hvorfor? Fordi JEG har ikke noe annet grunnlag å bygge min eksistens på! Det folk må begynne å forstå, er at når vi mennesker velger en sti å tråkke på i livets labyrint- betyr det faktisk ikke at man er enig i alt det mennesker rundt en gjør! Dette med å skjære alle over en kam og stigmatisere et helt samfunn pga enkeltes væremåte og livsstil, det er faktisk feil! Det er i tillegg et brudd på retten til å være et menneske! Det er derfor vi har disse lovene som skal beskytte oss mot urettferdighet og trakassering! Men virker det? Jeg synes det blir litt for mye "jeg" og "mitt valg" enn det blir "oss...

Jeg tenker, derfor er jeg...Og jeg smaker på ordene...ensomhet...alenetid... Isolasjon! Selvvalgt? Eller har noen valgt det for meg? Jeg presses kanskje inn i ensomheten fordi selskapet jeg befinner meg i, ikke er det riktige selskapet for meg? Eller hva tenker du om det? Burde jeg bry meg om hva du tenker om det? Vi har nok alle kjent på følelsen å være ensom i et overfylt rom. Du smiler og snakker, spiller et skuespill og later som om du er interessert i hva folk snakker til deg om! Ditt ytre er rolig, mens ditt indre skriker! Et gjennomtrengende og inderlig skrik! Og forteller du noen om det, er du den som blir sett på som gal! Hvorfor jobbe så hardt med å være som alle andre, når du skinner best som deg selv...alene!!?? Jeg står på utsiden av min egen kropp og ser på meg selv...jeg ser mennesker fyke forbi, hører stemmer som snakker og ler...det klirrer i kopper og kar...jeg ser meg selv sitte rett opp og ned i en stol...i et hjørne..."Never put baby i...

7 dager i gjen i nord...før man vender nesen hjemover for å ha påskeferie. Og jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får oppleve stabilt vær! Ja, jeg snakker om været! For det været som har vært her i nord---er det mest schizofrene været jeg har vært borti på mange år! Sol...så regn...så snøstorm...så et solgløtt...så oversvømmelse...så regn igjen...Varmegrader og kuldegrader om en annen! Jeg vil hjem! Og denne sommeren som står å venter-ønsker jeg meg SOMMER!!! Ikke en nokså grei sommer med 7-8 solgløtt...men en sommer hvor jeg IKKE har andedam i hagen ufrivillig eller må bruke gummistøvler-eller investere i vadere! Og denne sommeren vil jeg til Paris... Så spørs det da!!?? Fortjener jeg det? Aina

Jeg er så lei! Lei av å bli lurt! Lei av å bli tråkka på! Lei av å føle meg ubetydelig! Og mest av alt, DRITTLEI av å sitte med en følelse av at ALT er min feil og at JEG er den som gjør folk urett! Min største feil, det må være at jeg slipper mennesker inn på meg og inn på livet mitt, jeg er dum, naiv og blåøyd og tror at dere alle vil meg mitt beste, slik jeg vil deres beste! Det er derfor jeg alltid godtar at folk slår beina under meg! Jeg er ALLTID "the bigger person!" og lar folk herje med meg! Jeg har latt mennesker mobbe meg! Jeg har latt dere tråkke på meg og styre meg! Jeg har sittet igjen med følelsen av å være så lite verdifull...både såkalte venner og nærmeste familie! Jeg har holdt kjeft, fordi jeg får ALLTID beskjed om at hvis jeg sier noe, havner JEG i trøbbel!  Vet dere!!?? Jeg driter i det! Jeg trenger ikke mennesker i livet mitt som ikke ønsker at jeg skal ha det bra! Baksnakk meg, gjør hva dere vil...jeg gidder ikke mer! Vennene til...

"Hva er dine forventninger"- spørres det ofte. Og som skoleelev vil man tekkes arbeidsstedet, veilederen og ikke minst skolen. Vi vil framstå som engasjerte, positive og pliktoppfyllende.  Vi skriver en søknad hvor vi forteller i grove trekk hva vi ser etter og hva vi kan yte og hvor entusiastisk vi er! Arbeidsgiver snøres inn av den best utfylte søknaden, den som ser mest spennende ut. Så møtes man for et intervju og du får et inntrykk. Førsteinntrykket sier at dette er bra! Du forteller om deg selv og hva du mener er ønskelig å lære! Så begynner du første arbeidsdag- og det du korresponderte i e-poster med arbeidsstedet har mest sannsynligvis ikke blitt lest. For dette er ikke som du forventer. Du blir forsøkt brukt som ren arbeidskraft! Du får nesten ikke opplæring, du får omtrent null veiledning. Er du usikker på noe, skal du ikke stille spørsmål. Du får et oppgitt uttrykk fra den personen du skal jobbe tettest med...allerede etter første dagen...like...

Once upon a midnight dreary, while I pondered weak and weary, Over many a quaint and curious volume of forgotten lore, While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door. `'Tis some visitor,' I muttered, `tapping at my chamber door - Only this, and nothing more.' Ah, distinctly I remember it was in the bleak December, And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor. Eagerly I wished the morrow; - vainly I had sought to borrow From my books surcease of sorrow - sorrow for the lost Lenore - For the rare and radiant maiden whom the angels named Lenore - Nameless here for evermore. And the silken sad uncertain rustling of each purple curtain Thrilled me - filled me with fantastic terrors never felt before; So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating `'Tis some visitor entreating entrance at my chamber door - Some late visitor entreating entrance at my chamber door; -...