"Jamen, du ser jo så bra ut!"

Akkurat den tingen med fibromyalgi, eller med så mange kroniske lidelser, er at de aldri kan betegnes som "normal" eller at de har en mal du kan følge. Hver og en av oss er forskjellig, både utenpå og inni, enhvers symptomer er forskjellige, selv om de er gjenkjensbare for de fleste av oss. Noen har vært der, noen er der mens andre igjen aner ikke hva det er snakk om...og for hver enkelt person er hverdagen også forskjellig. Om symptomene gjør seg gjeldende som ekstra utmattelse, eller om fibrotåka er på topp, eller om smertene varierer på intensitetsskalaen, er det innimellom noe så lite som skal til som en tur på butikken eller gåtur til postkassa som kan sette meg ut av spill for en dag eller en uke...

Noen dager er gode...noen dager er ille...og noen dager er til bare det og rett og slett overleve en kronikers liv og bare få klokka til og tikke rundt til en ny dag...dessverre er det ikke like lett for folk og forstå dette, innimellom ikke engang den du lever sammen med...ig du tvinger deg selv til å kle på deg et ytre som fortvilet prøver å unngå gjenspeile smertene og utmattelsen...du tenker: "Det er jo bare for noen timer, det klarer jeg!" Sannheten er at du sover etterpå, flere dager på rad...jeg har 1 uke alene og 1 uke hvor mannen min er hjemme. Samme dagen som han reiser på jobb, sovner jeg og jeg er knapt ute av senga på minst 3 dager...totalt utslitt...og jeg får ofte migreneanfall. Han kan ikke noe for det, kroppen min er ikke bare og forstå seg på for folk som ikke opplever det samme...jeg tvinger meg selv til matlaging, husrydding og klesvask, handleturer og turer ut enten for å spise eller på besøk til familie etc når han er hjemme...og så, når han drar, har jeg uten unntak, flere dager med total kollaps. Folk forstår ikke hvorfor jeg ikke kommer på fester etc. Jeg klarer ikke reise f.eks 20-30 mil til en fest, med masse røyk, høy musikk og masse mennesker og så hjem igjen samme natten...det ville endt opp med at jeg har måttet parkert et sted og sove i bilen...eller ta inn på hotell...og mest sannsynlig hadde jeg kanskje kkart 2 timer toppen med så mye støy...og jeg HATER at det er slik! Tro meg, det er ikke noe jeg heller vil enn å være normal!!! Frisk!

Hadde det funket med kurer, behandlinger og healinger etc, hadde vi alle vært friske...quick fixes eksisterer ikke hvis du har fibromyalgi...de som blir friske, har mest sannsynlig ikke hatt riktig diagnose! Og jeg sier ikke dette på basis av at jeg VET det 100% sikkert, men siden jeg og tusenvis av andre ikke blir friske, må det være noe i det vi alle tenker...for som en nær person av meg sa: "fibromyalgi er den nye store trenden!" Alle får jo diagnosen!" Og jeg skjønner poenget...for mange får diagnosen når legen ikke aner hva annet han/hun skal gjøre...dessverre er fibromyalgi ennå en stor dumpingsdiagnose hos leger som ikke helt vet hva fibromyalgi er!

Har du fått diagnosen hos fastlegen din, be om å bli sendt til en revmatolog, en spesialist! De kan si det mye sikrere enn fastlegen kan! Det er mitt råd!

"Du ser flott ut idag!"

"Du bør legge krykkene ifra deg, fortsetter du med de, blir du avhengig av og gå med dem...fysioterapeuter sier at.......bla,bla,bla!"

"Du må komme deg ut mer!"

"Du har lagt på deg! Du må trene!"

"Du må ikke spise så mye medisiner! Den der som du bruker, kan gjøre deg avhengig!"

Newsflash: så klart er vi avhengige av medisinene våre!!! Hvordan tror du jeg hadde vært om jeg IKKE hadde tatt 150 mg Nobligan hver dag og 1800 mg ibux innimellom? Pluss B og D-vitaminer og jern?
Og enda er jeg på den laveste dosen! Jeg tar vanvittig mye mindre enn mange andre og noen ganger undrer jeg meg på om hvis jeg øker dosen, vil jeg klare mer og være mindre utmattet??? Men da kan jeg ikke kjøre bil...og det er det eneste som får meg ut av fengselet mitt...små handleturer...

Når du sier at jeg ser bra ut, er det du ikke ser- årsaken til at jeg ser bra ut...du vet kanskje ikke at jeg kanskje har hatt 1 god natts søvn for første gang på flere uker, og jeg vet at jeg komner til og slite med søvnen på nytt igjen...

Mange klandrer nettbrett eller mobil for at vi er søvnløse, men jeg har testet meg selv. Jeg blir liggende og stirre ut i mørket. Jeg prøver lukke øynene, nen de spretter opp som rullegardiner. Jeg bruker melatonin for og få kickstartet søvnhormonene, men det tar tid før de funker på meg. Jeg har en utrolig høy terskel mht medisiner, høy toleranse. Har nevnt det før, men lokalanestesi virker dårlig på meg og narkose pleier jeg våkne av alt for tidlig...

Dusjing er et kapitel for seg selv...jeg dusjer rett som det er hver uke...jeg vasker meg ned såpe og vann hver dag, men jeg klarer ikke dusje...energien en dusj koster, er vanvittig og særlig siden jeg har så langt hår som jeg har...

Sminke viser seg og være livreddende innimellom. Jeg bruker over 1 time på og få ansiktet mitt til og se friskt ut...bort med mørke ringer, tørr hud og pigmenteringer, bort med hormonkviser og rynker...demping av at jeg er pløsen, ser ut som et vandrende lik- en zombie...det er magi!

Jeg bruker ikke krykkene hver dag fordi jeg er drittlei av plassen de tar, og jeg sliter med og bære håndveska mi med krykker...jeg har like store smerter i rygg og hofter, men har ikke energien til og knote meg fram på krykker...og armene mi e er betente for tiden...jeg eier ikke krefter i dem...klarte nesten ikke bære inn ved i dag...

Folk forstår ikje hvordan det er å være kronisk syk så fremst de ikke havner der selv! De sammenligner diagnoser og sier ting som : "du har iallefall ikke kreft! Du er i det minste i live!"
Joda, jeg puster...jeg har puls...men kaller du det og ikke ha venner mer fordi du ikke kommer deg ut av huset- og leve? "Hva har skjedd med Aina egentlig? Hun hadde jo alltid masse venninner og dro jo ofte på fest!"

Ja...hva skjedde? Hvorfor har jeg venninner kun på Facebook som bor såpass langt unna meg at vi nesten aldri møtes? Vi snakker sammen hver dag stort sett via grupper...på Facebook...men vi klarer ikke få til ett eneste møte og ingen kommer på besøk til meg...og jeg drar ikke til noen...

Har du fibro...blir du til slutt alene...ingen orker be noen som melder avbud eller takker nei hver gang...og ingen orker besøke noen som er stuck i en spiral omhandlende sykdom de ikke kommer seg ut av...

Alt må planlegges...kalkuleres nøye...prioriteres nøye! Jeg forsøker ha pittelitt kontroll ovef mitt eget liv...er folkesky og alene og tror det må være slik...

Folk forstår ikke, at helt til slutt- selv i de gode periodene, kollapser jeg...fordi- det skjer alltid...uten unntak...så, jeg prioriterer husvask, klesvask, ta meg av hundene og pusen, ta meg av mannen min og ha litt overskudd til ungene våre...og håndarbeide...strikking og hekling...og matlaging...hvis du har lest skje-teorien, så vet du litt mer...hvis ikke- les den her ved og trykke på linken:

http://kroniskesmerter.no/om_smerter/smerter/skjeteorien/

Den kan neppe leses for ofte og den beskriver så innmari godt hvordan det er...

Takk for titten...Skal skrive mer i bloggen min fremover...har litt forskning jeg må bryne meg på og få oversatt, men så dårlig som jeg har vært etter jul og nyttår i år, har jeg aldri vært før...så jeg tar en dag i slengen...

Ha ei god helg

Aina

Når man aldri blir bra nok...

Jeg har satt inn et bilde som det står "Once upon a dream!" -som kan oversettes til "En gang i en drøm!" Eller "det var en gang en drøm!"

Min drøm har alltid vært og bli godtatt for den jeg er...få ris og ros jevnt fordelt, føle meg verdsatt og elsket...innimellom føles det ikke slik...eller rettere sagt, det er lenge siden jeg har følt meg verdig nok, bra nok, flink nok...
Er dette følelser jeg har latent i meg pga mobbing i barnealder eller er det følelser jeg blir gitt i hverdagen fra verdenen min rundt meg? Er det noe jeg skaper selv?

Jeg har alltid jobbet hardt for og få folk til og like meg, men det virker som om jeg alltid gjør det på feil måte fordi det koster dem ikke en kalori og tråkke på meg eller dolke meg i ryggen. Og slenge dritt om meg er tydeligvis det enkleste i verden for folk...og så tenker jeg- er det noe jeg innbilder meg? Er det paranoide tanker inni mitt eget hode som får meg til og tenke slik pga tidligere erfaringer? Jeg hadde mange venninner...og en etter en har de forsvunnet og jeg får stadig bevisstgjøringer på at det er min egen feil...

"Du slipper ikke taket...du lar ikke fortid være fortid...du tilgir ikke..."

Det er der jeg sliter litt, ser dere...for jeg forstår ikke helt hvorfor jeg alltid må være den som tilgir eller som må legge fortiden bak meg og la folk holde på...og de ber ikke om unnskyldning engang, fordi de mener jo ikke at de har begått urett...

Jeg tidde ikke når et nært familiemedlem fikk skamjuling av samboeren sin...det kostet meg en jenteklubb i mc-miljøet...jeg klarer ikke legge det bak meg, fordi jeg gikk 19 mnd som hangaround i den klubben. De ga meg duct-tape og prospect merket sammen og sa at jeg måtte lære meg og holde kjeft...jeg ble beskyldt for og fortelle "hemmelige" ting til andre i klubben som jeg ikke skulle si videre...vel: Jeg fikk i oppdrag og stjele vesten til et prospect i jenteklubben...når hun sov, skulle jeg kle av henne vesten uten at hun merket det og gi den til et medlem...så skulle de få sydd fullpatch-merket på og "sende vesten til henne i posten som en overraskelse!" Jeg prøvde protestere, men fikk svar om at det var mitt ansvar, hvordan jeg gjorde det, ble opp til meg...
Så, i mitt hode ble dette faktisk latterlig! Hun skulle altså sitte hjemme alene og motta vesten i posten?? Hurra??? Men ikke nok med det, hvordan skulle jeg fått vesten av henne i utgangspunktet? Hun sovna alltid med klærne på...hun var ofte avdrukken, men ikke så dau at hun lot noen plukke på henne...hvis jeg skulle holdt det hemmelig, hva skulle jeg si når hun oppdaga at jeg prøvde og ta vesten hennes? Jeg grubla...til slutt ba jeg om å få den, rett og slett...og hun ville vite hvorfor, så jeg sa hvorfor...derav duct-tapen...jeg brøt en regel...
Hun ble jævlig skuffa...og til syvende og sist ble jeg drittsekken i det scenarioet...

Så fikk altså familiemedlemmet mitt ordentlig fæl juling...og jeg ble så klart forbannet! Og når folk spurte meg, sa jeg sannheten...så kom forbudene...og truslene...hvis ikke jeg holdt kjeft og lot dama få skylden, ble jeg bannlyst...hvis ikke damene i klubben jeg var i fikk meg til og holde kjeft, ville de bli bannlyste...først var de så støttende og sa at de som prøvde gi meg munnkurv kunne drite og dra fordi det ikke var kvinnens skyld at typen banka henne sønder og sammen...

Så kom første telefonen fra en mannfolk-klubb i Alta: "Du får ikke komme til oss på klubbfester mer pga typen som banket familiemedlemmet ditt!" De valgte beskytte han mot farlige meg...så kom telefonen fra jenteklubben..."Det stormer for mye rundt deg...så send merkene i retur til klubben. Vi kan ikke stå bak deg for da blir vi bannlyste fra alt av bikerfester i nord!"

Jeg har innerst inne aldri sluppet taket helt, fordi de beskyldte meg for å være løgner...de støttet meg ikke...og jeg mistet ett helt mc-miljø pga en feig dritt av en mann som banket kvinnfolk...og jeg holdt ikke kjeft...og jeg kommer aldri til og holde kjeft om slike saker...

Det er når det stormer som verst man ser hvem ens venner er, ikke sant?

Så kom alle historiene...folk som ringte sørover, spredde rykter om meg...om at jeg "klådde på alt av mannfolk, om de var i forhold eller ei!" At jeg var "livsfarlig i kjeften og snakket dritt om alle!" At jeg var en løgner...

Jeg slapp taket så godt som, jeg så meg ikke tilbake på lang lang tid...

Og plutselig var det på'n igjen...jeg fikk nye venninner...og vi hadde det sinnsykt gøy sammen. Vi dro sammen på turer og fester...og plutselig begynte det og florere rykter om meg- som hadde utspring i de som kom fra nord...og så ble det smurt tjukt på...
Jeg hadde noen få jeg betrodde meg til om småting, men plutselig kom det historier som hadde ett snev av det jeg hadde sagt i seg, med tillegg som ikke lignet grisen...og jeg måtte prøve snu på ryktene og fortelle sannheten...og om jeg ble trodd eller om eventyrene ble trodd, vel...hva tror dere?

I 2 år gikk jeg rundt og var "livsfarlig", nye damer i omgangskretsen ble advart om hvor farlig jeg var og de turte ikke snakke noe særlig med meg...så enden på visa var og er at jeg er en skikkelig skumling!

Dolket i ryggen, baksnakket og uglesett har jeg følt meg og enden på visa er at jeg har isolert meg mer og mer...jeg er nå den som sitter og er "redd" for og slippe folk inn på meg...

Og så får jeg på en måte beskjed om at det er selvforskyldt! Fordi jeg "ikke slipper taket",,,

Så det er min feil at jeg har blitt løyet om, tråkka på og dolket i ryggen og ja, jeg er enig...fordi jeg fikk beskjed om å ikke adressere noe av det, ikke forsvare meg og la folk prate...og resultatet er at jeg knapt har venner...fibromyalgien og ME har mye av skylda, men også alt det andre rundt...

Og så resten...selvbildet...jeg er på medisiner...jeg vet jeg er overvektig...jeg drikker alt for mye cola...jeg er alt for sær, isolerer meg, trøstespiser snacks og slipper ingen inn på meg...

Jeg kan lage mat, men er ei elendig husmor...som mor føler jeg meg som en katastrofe fordi jeg gjør forskjell på ungene...det er iallefall det jeg blir fortalt...jeg aner ikke helt hva jeg gjør feil fordi jeg har i alle år prøvd SÅ hardt og bli akseptert og satt pris på...jeg lovde ungene at jeg aldri skulle lyve for dem og jeg har alltid vært ærlig...selv om jeg kanskje burde ha sagt ting på en annen måte, men ingen er perfekt og jeg er så langt fra perfekt som det går an å komme...mitt beste føles bare ikke bra nok...
Økonomisk er jeg the destroyer av hele verden...alt som går galt økonomisk er pga meg...ingen gjør mer feil mht penger enn meg og derfor er jeg konstant blakk og har kniper som er vrien og komme ut av...med uføretrygd er det vanskelig og gi ting til ungene våre, så av og til setter jeg meg selv i sinnsyke kniper for og kunne gi ungene våre fine gaver...for jeg har aldri kunnet gi dem noe...jeg har alltid tjent lite og dermed føler heg at jeg aldri har vært god nok der heller...ikke engang da jeg hadde 3 jobber på én gang som jeg løp idiot imellom...

Så...er jeg en psykopat? En egoistisk sådan? Fordi jeg bare syter og klager over hvor "synd" det er i meg og at jeg ikke klarer se mine egne feil?

Jeg tror jo selv at jeg er et godt menneske med masse kjærlighet og omsorg inni meg for alle rundt meg og at jeg er snill og hjelpsom og stiller opp så godt jeg kan på alle områder med de midlene jeg har...er jeg så full av meg selv at jeg ikke forstår hvor feil jeg tar og hvor grusom jeg egentlig er?

Det er noe med det...at når man konstant blir utsatt for de samme tingene og får til stadighet høre at man har ødelagt for en, eller at det man har prøvd på, ikke er bra nok, så blir det slik...

Jeg har kjempet mot meg selv i alle år...jeg har slåss mot tankene og følelsene mine og jeg prøver hver bidige dag på og få menneskene i livet mitt til og smile...le sammen med meg...elske meg for den jeg er, med alle mine enorme feil og mangler...jeg prøver virkelig så hardt og hjelpe til og gi alle alt de ber om, men likevel, pga elendig hukommelse og sykdom, blir det aldri bra nok...

Jeg kan ikke måke snø...jeg klarer ikke vaske hele huset alene...jeg husker aldri hva jeg trenger på butikken uten handlelapp og jeg husker sldri ta handlelappen med meg...og jeg blir ikke friskere...jeg blir verre, og det tolereres ikke...jeg er ikke bra nok...

Slik føles det. Dette er tanker jeg går med konstant...Én positiv melding blandt 20 negative, er ikke noe jeg klarer huske...og jeg blir konstant påminnet om hvor udugelug jeg er...

Hvordan kan jeg forbedre meg tro? Pakke snippsekken ig bare forsvinne ut av alles liv?

Aner ikke...

Men det er ikke greit og være meg alltid...

Kanskje jeg sutrer for mye og synes synd i meg selv og burde ta meg sammen...

Men det får så være...

Ha en fin helg...

A.

Asosial introvert

VG-psykolog Peder Kjøs svarer:

Tabu å være asosial introvert

Han opplever at andre mennesker bare stjeler energi, men at det er tabu å være asosial introvert.

Psykolog Peder Kjøs gir råd.
Av Peder Kjøs   4. september 2016

Hei Peder
Jeg leste artikkelen på VG+ der du snakker om tabuer. Jeg har et interessant tabu: Asosial introvert. Jeg liker å leve alene. Jeg elsker alenetid. Jeg er fantastisk fornøyd i mitt eget selskap og synes det er noe av det beste i hele verden. Jeg er ikke sosialt tilbakestående – jeg har mange venner og enda flere bekjente, er godt likt og har et navn og rykte som en god lytter, kul å henge med og enkel å prate med. Ser på meg selv som en med høy EQ. Men jeg foretrekker å være alene. Andre mennesker kjeder meg. De tapper meg for energi. De stjeler den. Når jeg kommer hjem fra en fest, networking event eller bare hjem fra jobb, så er jeg helt utslitt. Jeg sover 8 timer i døgnet, jeg spiser nok og sunn mat, jeg trener mye og er generelt aktiv. Jeg har ingen allergier eller sykdommer og helsen er på topp. Allikevel blir jeg så tappet av andre mennesker at jeg må sove i en time når jeg kommer hjem fra jobb og må være veldig mye alene.

Jeg jobber dog som selvstendig næringsdrivende i en bransje som krever mye kontakt med andre mennesker. Jeg jobber 12–16 timer i døgnet og har gjort det i nærmere fem år nå. Jeg er på ingen måte utbrent. Jeg bare elsker det jeg gjør og gleder meg til å stå opp hver dag for å gå på jobb. Den beste dagen i uken er mandag. Men jeg er så lei av andre mennesker fordi det tapper meg sånn for energi.

Er det noe jeg kan gjøre får å ikke bli så tappet?

Mann, 28

BLIR SLITEN: – Andre mennesker kjeder meg. De tapper meg for energi. De stjeler den, skriver mannen på 28 år

Peder Kjøs Svarer:

Å være veldig sosial og utadvendt oppfattes vanligvis som et tegn på at man er vellykket. Et stort nettverk betraktes som sosial kapital, en verdi som forbindes med lykke, god psykisk helse og et langt og godt liv. Å være ensom er derimot en form for fattigdom. Man skammer seg over å mangle sosial kapital, akkurat som andre typer fattigdom.

Men det går an å være mye alene uten å bli oppfattet som sosialt fattig. Å trekke seg bort fra folk kan til og med få deg til å virke enda mer vellykket. Hvis du er alene ufrivillig, kanskje fordi andre avviser deg eller fordi du ikke får til det sosiale spillet, kalles du ensom. Hvis du derimot trekker deg tilbake frivillig, kan du bli oppfattet som eksentrisk og kul. Noen vil sikkert synes at du er sær, men særhet kan være kult, hvis du er sær på riktig måte.

Å være «asosial introvert», slik du beskriver deg selv, er å ta en ganske avansert sosial posisjon. Å være alene på den måten oppfattes bare som kult hvis du har noe som andre vil ha, og som de må akseptere særheten din for å få tak i. Ut fra det du skriver, virker det som om det er en slik rolle du gjerne vil ha. Det plager deg ikke å være alene. Tvert imot, du stortrives i ditt eget selskap, mens andre er slitsomme og stjeler energien din. De andre tar altså noe fra deg, mens det er mer uklart hva du får tilbake. De trenger deg mer enn du trenger dem. Da har du et ganske suverent overtak!

Jeg mener ikke nå at du er sær og tilbaketrukken med vilje, bare for å virke kul. Jeg tror nok at det virkelig er sånn du er, og at du ikke synes du har noe valg. Du orker ikke å være så sosial, men må skjerme deg. Det er en ærlig sak.

Så hvordan bli mindre tappet?

Jeg tror det kan være nyttig å se den sosiale kapitalen din i et litt annet lys. Ut fra det du skriver, virker det som om kapitalen bare flyter én vei – fra deg til de andre. De bare tar, og gir ingenting tilbake. Men sosial kapital er ikke bare det du har i deg selv som andre vil ha. Begrepet omfatter også alle de ressursene vi får tilgang til gjennom å delta i et sosialt nettverk. Disse felles ressursene kan være anerkjennelse, tillit, sosial støtte og andre verdier som vi bare kan få av andre. Din egen sosiale kapital, som intelligens, gode kontakter og at du er god å snakke med, har bare verdi når du får slike fellesgoder tilbake. Det hjelper ikke hvor flink du er til å snakke med folk hvis ingen vil snakke med deg.

Når du skriver at du jobber i en bransje som krever mye kontakt med folk, og at du elsker jobben din, tenker jeg at du kanskje ikke legger nok vekt på det du får tilbake av andre. Det er deres anerkjennelse (og deres penger) som gir arbeidet ditt verdi. Uten dem og deres vilje til å bruke deg, er kunnskapen din og ferdighetene dine ingenting verdt. Jeg skjønner godt at du er sliten når du jobber så lange dager som du gjør, og jeg tror du tar alvorlig feil når du tror at dette skyldes en form for tyveri.

Jeg synes du skal tenke nøye over hva det er du elsker ved jobben din. Du skjønner sikkert at jeg prøver å lirke og overtale deg litt nå, men jeg er ganske sikker på at kontakten med andre, og det du får tilbake fra dem, kommer høyere opp på lista di enn du tror. Jeg vet godt at noen blir mer slitne av sosial kontakt enn andre. Sant å si kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Jeg blir også utmattet av intens kontakt og trenger mye tid for meg selv. Men å sitte der alene med all energien sin, uten noen å dele den med, uten den livgivende utvekslingen med andre, hvordan ville det ha vært? Jeg er redd for at det ville føles mest som ensomhet.

SPØR VG-PSYKOLOGEN

På VG+ svarer Peder Kjøs på spørsmål fra leserne. Har du et spørsmål til VG-psykologen? Send mail til: psykologen@vg.no

Blir spørsmålet ditt publisert, vil du være anonymisert. Men husk å oppgi kjønn og alder.

Sexolog Bianca Schmidt snakker om sexløse ekteskap...

Sexolog Bianca Schmidt:
Lever du i et sexløst forhold?

Ikke noe action i kveld heller. Dessverre er det altfor mange som opplever at sexen dør ut. For de fleste er dette smertefullt og uønsket. Hva gjør vi når sexen forsvinner?

Av Bianca Schmidt   7. september 2016

                                        Sex er viktig. Vi kaller det selve kjærlighetslimet. Det sørger for intimitet og nærhet.

Sex omgir oss. Det bugner av sex-impulser overalt. Sex finnes i sanger, filmer, bøker - for ikke å snakke om internett, som er stappfullt av ymse tilbud. Vi kler oss sexy. Promoterer varer, stjerner og oss selv på sexy vis. Ser vi oss rundt virker det som vi har en seksuell overflod.

Paradoksalt nok er det ofte omvendt. Sannheten er at mange er sexutsultet på hjemmebane. Og det er der det virkelig betyr noe. Gjelder det deg, er du ikke alene. Ifølge dataforsker Seth Stephens-Davidowitz så er de mest bruke søkeordene på Google når det gjelder ekteskapsproblemer «sexless marriage». Det søkes tre og en halv gang oftere enn «unhappy marriage». Google viser også at sextørke opptar oss mer enn mangel på kjærlighet. «Sexless marriage» blir søkt hele åtte ganger mer enn «loveless Marriage».

Det er mange grunner til at et sex kan forsvinne fra et forhold. Her er noen av de vanligste:

* Ulikt behov for sex

* Konflikter i forholdet

* Sexnekt blir brukt som maktmiddel eller straff

* Negative uforløste følelser som sinne eller frustrasjon

* Kjedsomhet

* Barnløshet

* Småbarn

* Stress

* Ereksjonsutfordringer eller problemer

* Sykdom eller bieffekter av medisiner

* Rus

* Depresjon aller andre psykiske utfordringer

* Historie med seksuelle overgrep

* For hyppig bruk av porno

Seksualitet er en viktig drivkraft i oss alle. Sex er noe unikt og intimt å dele. Det skaper samhold. Fysisk intimitet er det som gjør forholdet til noe mer enn et platonisk vennskap. Vi ønsker oss levende sexliv. Likevel har vi sex sjeldnere enn vi ønsker. De fleste savner mer, i alle fall av den deilige sexen.

Det er vanlig at sexaktiviteten går noe ned etter de første samlivsårene, spesielt når barna ankommer. Disse nydelige små nurkene vi skaper via sex, har dessverre en negativ virkning på sexhyppigheten. Sikkert lurt når vi ikke hadde prevensjonsmetoder, men i våre dager er ikke det tilfelle. Dermed kan vi nære intimiteten så den holdes levende. Ikke alltid like lett.

Mange par faller inn i negative mønstre hvor intimiteten får lide. Det kan være greit i perioder, men når sexlivet tørker helt ut, fører det stort sett til relasjonsproblemer. Noen par lever mer eller mindre som romkamerater. De deler liv, hus og seng, men ikke sex.

Hvis begge parter er komfortable med denne løsningen, er det ingen grunn til bekymring. Det er ingenting som sier at vi må ha sex for å leve fullverdig. Men stort sett er en eller begge parter ulykkelige, såret og frustrerte når sex og intimitet uteblir. Situasjonen må adresseres.

Professor Denise Donelly ved Gorgia State University studerer sexløse ekteskap. Hun estimerer at så mange som 15 prosent ikke har hatt sex med partneren de siste seks månedene til et år. Stort sett er det ikke sexen i seg selv som er problemet.

Det er andre underliggende årsaker som gjør at sex uteblir. Uforløste konflikter, sårede følelser og andre utfordringer må bearbeides. Lang tid med avvisning er også smertefullt. Den avviste trekker seg naturlig nok bort for å beskytte seg. En avstand og manglende nærhet blir resultatet. Dere slutter å le sammen, se hverandre i øynene og søke kontakt og samvær. Det nære båndet begynner å frynse opp.

Så hva gjør du når sexlivet har dødd ut? Skal du leve med det, gjøre noe med det eller flytte ut? Det er ikke OK bare å snu ryggen til en annen og regne med at de blir. Hvis dere ønsker å fortsette forholdet, er det nødvendig å prate om situasjonen.

Det er en av de mest sårbare samtalene å ha. Når dere våger så har dere allerede startet en positiv prosess. Sårbarhet og nærhet går hånd i hånd. Om dere kommer i mål og får et deilig sexliv eller velger å avslutte vil tiden vise. Dere blir i alle fall ikke sittende fast i en vond uløselig knute.

Sharia

Hva er sharia?

Sharia, også kalt «islamsk lov», er et barbarisk lovsystem som muslimer utleder fra islams hellige bok Koranen og hadith. Hadith er beretningene om hvordan Muhammed og hans fire første etterfølgere (khaliffer) oppførte seg.
Sharia ligger så langt fra vestlig og norsk rettsoppfatning som man overhode kan tenke seg. Blant annet opererer sharia med forbrytelser som er helt ukjente i dagens Norge: Sex før ekteskapet, utroskap, homoseksualitet, drikking av alkohol, gudsbespottelse, ugudelighet (vantro) og frafall fra islam er forbrytelser innen sharia. I Norge tilhører disse tingene privatlivet, og omfattes ikke av straffeloven.

Omvendt opererer sharia med en rekke «rettigheter» som er fremmede for oss i Vesten. Slaveri er tillatt. Det samme gjelder flerkoneri. Det er ingen kriminell lavalder for seksuell omgang med jenter, vel og merke hvis man har skaffet seg dem på rettmessig måte. Sharia beskytter også muslimer mot fornærmelser av profeten Muhammed. Dette straffes som blasfemi, det vil si med døden.

Et grunnleggende trekk ved sharia er et skarpt juridisk skille mellom menn og kvinner. Kvinner er i realiteten mannens eiendom og nyter langt færre rettigheter enn mannen. Ofte grenser disse rettighetene til en rettsløs tilstand. Kvinner arver kun halvparten av det menn gjør. De skal gjennom hele livet være underlagt en mannlig verge. De må som regel ikke ferdes alene utenfor hjemmet og ikke uten vergens samtykke. De er underlagt strenge restriksjoner når det gjelder utseende og påkledning. De er henvist til egne jenteskoler og er ofte utelukket fra verv i organisasjoner.

Sharia karakteriseres gjerne ved brutale straffer. Straffen står ikke i forhold til forbrytelsen. Sex før ekteskapet straffes med offentlig pisking, utroskap med steining til døde, tyveri med avhugging av hender eller føtter, gudsbespottelse med halshugging, og så videre. Etter alminnelig norsk tankegang er rettspleien i sharia uakseptabel. For eksempel teller et kvinnelig vitne kun halvparten av et mannlig, og det er ingen mulighet til å anke en dom.

I tillegg må det nevnes at der sharia er implementert, helt eller delvis (for eksempel i Pakistan, Sudan og de muslimske delene av Nigeria), er rettspleien og fortolkningen av sharia ganske tilfeldig, selv ut ifra sine egne forutsetninger. Mennesker som ikke bekjenner seg til de aksepterte trosretningene innen islam, kristendom eller jødedom er ganske rettsløse. Dette gjelder for eksempel buddister og ateister. På samme måte står tilhengere av avvikende islamske retninger som Bahai og Ahmadyya utenfor loven og kan drepes uten videre.

Sharia hevdes å være innstiftet av Gud selv, og er dermed hevet over alminnelig menneskelig fornuft. Den kan ikke diskuteres. Den kan ikke stemmes over. Den kan ikke tilpasses. Og den kan naturligvis aldri erstattes av menneskeskapte lover, som vi kjenner fra vårt demokratiske system. Det er til og med forbudt å kritisere eller protestere mot sharia, da dette jo må oppfattes som en kritikk av Guds klare befaling.

Muslimske krav om å innføre sharia er en meget viktig del av en bredere islamsk samfunnsoppfatning. Målet er islamsk styre som bygger på en totalitær ensretting og diktatur under et presteskap. På den måten innebærer sharia et helt samfunnssystem som kanskje er verre enn dem man kjenner fra nazismen eller stalinismen.

Vi oppfatter sharia som en trussel mot det norske folks frihet og velstand. Mange imamer og muslimske politikere arbeider målbevisst for å få sharia innført her til lands.

Dette er informasjon hentet på nett og direkte kopiert! Jeg vet alt for lite om Sharia. Hvis noen har noe å utsette på innlegget-eller å tilføye-tas all info imot med takk...jeg er nysgjerrig på dette og synes samtidig at dette faktisk virker skremmende...
      
A.

Gay Pride...rettigheter...tanker...

Jeg sitter å ser på facebook at det snart er duket for "Oslo pride"- og det får meg til å tenke litt...

Jeg er et åpent menneske-jeg dømmer ikke mennesker ut fra legninger eller religion-men jeg er et dømmende menneske mht måten folk oppfører seg på og hva de bruker sin tildelte tid her på jorden til.

Jeg er veldig opptatt av dette med menneskerettigheter, faktisk noen ganger i overkant. Jeg er av den oppfatningen at legning og religion ikke er grunn nok til å frata menneskers rett til å elske, gifte seg eller få barn sammen! Hvem har for eksempel bestemt at homofile forhold skader barn?

Hvem har bestemt at homofili er skadelig punktum?

I Russland blir man fengslet hvis man er åpent homofil! I Iran og andre muslimske land blir homofile steinet til døde! I Norge får ikke homofile gifte seg i kirken. Homofile får ikke gi blod. De får heller ikke adoptere barn.

Hvem har bestemt at det å være homofil er skadelig, farlig og en vederstyggelighet?

Hvorfor er vi, i 2015 så opptatt av seksualitet og reproduksjon, når vi alle vet at livet består av så enormt mye mer enn akkurat det?

"Hvis verden bestod av bare homofile, hadde rasene dødd ut!" Nei, kun hvis verden bestod av KUN menn...eller KUN kvinner...Selv homofile og lesbiske skjønner reproduksjonsgangen...vi lærer jo det helt fra barnsben av at en mann og en dame må til for å få et barn sammen!

Så jeg tror nok reproduksjonsdelen hadde gått på skinner uansett...

-Vi som er heterofile trenger ikke frykte for våre liv pga vår legning! Vi trenger ikke være redd for å få grisebank pga vi er heterofile...

Jeg sitter og leser homofobiske uttalelser på nett om Tooji og sex på et alter i en musikkvideo og tenker-"Er dette alt!!??" 

Er det virkelig ikke mer framsynthet å spore i menneskeheten?

Vi har alle rett til å ha egne meninger- og jeg sier ikke at jeg har de riktige meningene, men jeg stiller spørsmålstegn til endel av lovene vi har- for så lenge det ikke skader noen-hverken fysisk eller psykisk- hvordan kan homofili være galt? Kristendom, religion-naturlig reproduksjon...er det noe vi som medmennesker skal bry oss om, selv når vi ikke engang er kristne?

Jeg mener det, det sitter mennesker i hele den vide store verden vi lever i, og tror på en bok som forteller om en mann som gikk på vannet, som delte 4 fisk og brød med en hærskare av mennesker og alle ble mette, han gjorde vann om til vin(noe som i og for seg sikkert er mulig med litt druer og gjær etc) og han stod opp fra de døde og spratt til himmels...og noen sitter og tror at en annen profet eller Gud har bestemt at en folkegruppe er overlegen alle andre folkegrupper i hele verden?? Og folk tror på dommedag og mer til...men at et homofilt par skal kunne tro på de samme gudene og gifte seg av kjærlighet og adoptere et barn som så sårt trenger en familie- eller få lov til å donere et organ-eller blod- DET er utenkelig og går ikke an!!??

Jeg synes det er greit at folk ikke tror på det samme som meg- men ikke prøv å overbevise meg om noe som helst annet enn at medmenneskelighet og nestekjærlighet er viktigere enn dommedagsprofeti og svartebøker...

Jeg har ingen garanti for at ikke et av mine barnebarn kanskje blir homofil! Og da vil jeg at mitt barnebarn skal ha de samme rettighetene som det jeg har, for det skal ikke skorte på denne legningen!

Jeg kan forstå at noen blir støtt av flaggingen enkelte homofile bedriver...Man må jo ikke løpe rundt halvnaken/naken og kline-nesten ha sex- på åpen gate eller oppføre seg helt idiotisk...men det mener jeg om heterofile også! Gay pride er helt ok- jeg liker paradene etc, men jeg forstår ikke behovet for vulgæritet! Jeg liker ikke at unge jenter kler seg provoserende/halvnaken for å få oppmerksomhet fra motsatt kjønn...men det er også min mening!

Pedofili er for meg en sykdom! At voksne menn og kvinner skal forgripe seg på små barn og skade dem for livet- DET er en vederstyggelighet! Men homofili er ikke det- for de skader ikke noen! 

Det å få barn er ikke en selvfølge, det er et privilegium! Og det er mange heterofile som skulle vært tvangssterilisert!

Det er det jeg mener!

Og mine meniger står jeg for!

Jeg har aldri vært homofob! Og kommer aldri til å bli det heller! 

Aina

Mine tanker om nyhetsbildet i dag...Og litt historie om Norske flyktninger...

Regjeringen sier at vi skal ta imot 8000 syriske flyktninger i løpet av en 5 års periode. De mener det er en dråpe i havet og det minste vi kan gjøre.

Hvorfor vil 8000 syrere til kalde Norge? Og hvem kommer?

Jeg undres også på hvor de har tenkt å plassere dem?

Jeg leser mange kommentarer på nett. Folk er i opprør. Jeg leser at kanskje ca. 1 av 40 som ønsker at vi skal ta imot,resten vil hjelpe dem der de er eller i nærheten av der de er...

"Sett opp humanitære tiltak og leire der de er!"

"Send mat, telt og penger!"

Og de som vil ha inn flere argumenterer med at vi har vært flyktninger selv...for 70 år siden...

Og tankene mine vandrer tilbake til 1940. 9 april 1940, da Norge ble invadert av tyskerne og så mange som ca 60.000 nordmenn, norske kvinner, barn og menn pluss regjering flyktet over grensen til "Søta bror!"

Hvordan ble vi tatt imot? Hvordan oppførte vi oss?

Jeg gjorde et internettsøk:

Arkivverket:

Riksarkivet og Statsarkivet:

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, kom det gjennom krigsårene mer enn 50.000 flyktninger fra Norge til Sverige. De norske myndighetene måtte håndtere et helt flyktningesamfunn i Sverige. Redskapet for dette var den norske legasjonen og Flyktningekontoret i Stockholm. I 1941 ble det opprettet et mottakssenter i Öreryd i Småland. året etter flyttet de mottaket til Kjesäter i Södermanland.

Fra Hovedkartoteket ved det norske Flyktningskontor i Stockholm. De kvinnelige funksjonærer i travel virksomhet med sitt arbeide.

En sentral del av kontorets arkiv ble kalt hovedkartoteket. De hadde ett kartotekkort pr. flyktning og et alfabetisk register. Dette navneregisteret over alle de norske flyktningene til Sverige inneholder mellom 42.000 og 43.000 navn med flyktningenummer, fødselsdato og ankomstdato. Det har nå blitt digitalisert og gjort tilgjengelig i "Digitalarkivet!" 

Kanskje du finner familie, venner eller kjente blant de mange?

Digitalarkivet

I løpet av 2. verdenskrig søkte flerfoldige tusen nordmenn tilflukt i Sverige. Hvor mange vites ikke sikkert, men det dreier seg antakelig om ca. 60.000 personer. Mottakersentralene registrerte 46.418 personer fra høsten 1940 til våren 1945. Det tok tid før organiserte mottak og systematisk registrering kom i gang. 

Det samlede antall flyktninger fra den første tiden er beregnet mellom 10 og 15.000. De fleste av dem dro tilbake til Norge etter at kampene var slutt i juni 1940.

Flyktninger fra Trønderlag...

Regimeskiftet høsten 1940 forårsaket en ny strøm av flyktninger og jødeaksjonene i 1942 førte til at mer enn 800 jøder dro fra Norge til Sverige. Stengingen av universitetet og arrestasjonene av studentene i 1943, aksjonen mot offiserene, tvungen arbeidstjeneste og arbeidsmobilisering var hendelser som forårsaket nye bølger av flyktninger, og i 1944 da Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert, kom det mange derfra. 

Hovedmajoriteten var kvinner, barn og menn, familiefolk, men også mange enslige, unge, stridsdyktige og kamplystne menn fra alle sosiale lag. 
De kom til Sverige, men ikke for å bli. De reiste videre- enten tilbake til Norge eller til England eller USA for å få kamptrening og så dra tilbake for å kjempe for og fri Norge!

Riksarkivet

Altså, det jeg klarer å finne ut av her, så ble ikke det norske folk værende. De aller fleste, som ikke fant seg en svensk mann eller kone- dro hjem til Norge igjen! 

Og stridsdyktige menn reiste for å slåss!

Innvandringen til Norge har vært svært høy de siste 10 årene, og så lenge Norge har olje-og gass inntekter- vil nok innvandringen øke! Så lenge media forteller verden at "Norge er ett av verdens rikeste land" - vil tilstrømningen fortsette. Når olje-og gassinntektene avtar-noe de vil gjøre til syvende og sist- vil også innvandringen avta.

SBB-Befolkningsframskriving 2014-2100

Debattene raser friskt på nett. Mange meninger ytres og rasistkortet dras så snart en nordmann ikke ønsker å ta i mot flere flyktninger. Da er man grusom, umenneskelig og rasist med en gang.

-Jeg er ikke enig!!

Jeg mener det er naturlig å ønske at mennesker som allerede bor her i landet skal tas bedre vare på. Både av våre nye landsmenn og våre innfødte!

Integreringen kunne fungert bedre...Det er innvandrere-både engelske, amerikanske, polske og av annen nasjonalitet som har bodd i Norge i 15-20 år som nesten ikke kan norsk. Selv om de kan gjøre seg forstått på engelsk, burde grunnkunnskapene til å lese og skrive norsk være tilstede. Jeg skjærer alle over en kam her og mener at ALLE som ikke er etnisk norsk burde bli pålagt å lære seg språket-om ikke flytende-så iallefall slik at de forstår lover og regler, kan lese norske aviser, snakke med nordmenn etc. Det jobber innvandrere på sykehjem som er så dårlig i norsk at de eldre ikke forstår dem. Det skal ikke være slik! (Snakker da ikke om skandinavere!)

-mens på Ahus stryker veiledere sykepleierstudenter for at de er nord-norsk og ikke liker dialekta...eller butikker på gardermoen sparker sine ansatte som er fra Finnmark fordi dialekten"høres frekk ut!- Og dette er IKKE tull!

Jeg har ikke noen god løsning. Strengt tatt er det neppe min oppgave å finne en løsning...men jeg gjør meg opp noen tanker ja.

Det er en skam at eldre blir stuet på dobbeltrom og må betale opptil 70% av trygda si for å bo sammen med fremmede, når de burde ha fred og ro. Det er en skam at sykehus ikke har råd til ordentlig renhold og at det ikke er alle avdelingene som får vasket hver dag. Det er en skam at eldre ikke får dusje mer enn en gang hver 14. dag, eller at de blir kastet ut av omsorgsboligene sine fordi det skal tas imot nye flyktninger. 
Det er en skam at skoler legges ned i distriktsNorge fordi kommunene ikke har råd til å drive dem. Alt skal sentraliseres inn i de største bygdene og at barn har mer enn 1 times skolevei med buss-en vei- er faktisk ikke greit! Jeg synes ikke det!

Barnevernet fungerer ikke. NAV fungerer ikke optimalt. Omsorgssvikt, kronisk syke, sykehuskøer, nedleggelser av rehabiliteringssentere, nedrusting av Norsk Forsvar...

Og åpne grenser...?

Ghettoer!

Skyting på åpen gate!

Gjengoppgjør!

Overfallsvoldtekter...

Hver 3 innsatte i Norske fengsler er innvandrere...

Uteliggere og tiggere...

Fremmedfrykt...Terrorfrykt...Psykiske lidelser, knivstikkinger på buss, trikk etc...

- hvem hjelper dem som er rammet av PTSD?

Skal vi bare åpne grensene og ta imot fler?
-Er det naivt av oss å tro at vi takler flere? 

Jeg skulle så ønske jeg kunne hjulpet alle...hele verden...

Men hvordan kan man hjelpe noen som ikke engang vet å hjelpe seg selv?

Er jeg dum som tenker slik jeg tenker?

For vi har jo kapasitet til det, ikke sant? -å ta i mot "dråpen i havet!" ???

Jeg skulle så gjerne hjulpet dem alle...

Bare noen tanker...

Aina