Når man aldri blir bra nok...

Jeg har satt inn et bilde som det står "Once upon a dream!" -som kan oversettes til "En gang i en drøm!" Eller "det var en gang en drøm!"

Min drøm har alltid vært og bli godtatt for den jeg er...få ris og ros jevnt fordelt, føle meg verdsatt og elsket...innimellom føles det ikke slik...eller rettere sagt, det er lenge siden jeg har følt meg verdig nok, bra nok, flink nok...
Er dette følelser jeg har latent i meg pga mobbing i barnealder eller er det følelser jeg blir gitt i hverdagen fra verdenen min rundt meg? Er det noe jeg skaper selv?

Jeg har alltid jobbet hardt for og få folk til og like meg, men det virker som om jeg alltid gjør det på feil måte fordi det koster dem ikke en kalori og tråkke på meg eller dolke meg i ryggen. Og slenge dritt om meg er tydeligvis det enkleste i verden for folk...og så tenker jeg- er det noe jeg innbilder meg? Er det paranoide tanker inni mitt eget hode som får meg til og tenke slik pga tidligere erfaringer? Jeg hadde mange venninner...og en etter en har de forsvunnet og jeg får stadig bevisstgjøringer på at det er min egen feil...

"Du slipper ikke taket...du lar ikke fortid være fortid...du tilgir ikke..."

Det er der jeg sliter litt, ser dere...for jeg forstår ikke helt hvorfor jeg alltid må være den som tilgir eller som må legge fortiden bak meg og la folk holde på...og de ber ikke om unnskyldning engang, fordi de mener jo ikke at de har begått urett...

Jeg tidde ikke når et nært familiemedlem fikk skamjuling av samboeren sin...det kostet meg en jenteklubb i mc-miljøet...jeg klarer ikke legge det bak meg, fordi jeg gikk 19 mnd som hangaround i den klubben. De ga meg duct-tape og prospect merket sammen og sa at jeg måtte lære meg og holde kjeft...jeg ble beskyldt for og fortelle "hemmelige" ting til andre i klubben som jeg ikke skulle si videre...vel: Jeg fikk i oppdrag og stjele vesten til et prospect i jenteklubben...når hun sov, skulle jeg kle av henne vesten uten at hun merket det og gi den til et medlem...så skulle de få sydd fullpatch-merket på og "sende vesten til henne i posten som en overraskelse!" Jeg prøvde protestere, men fikk svar om at det var mitt ansvar, hvordan jeg gjorde det, ble opp til meg...
Så, i mitt hode ble dette faktisk latterlig! Hun skulle altså sitte hjemme alene og motta vesten i posten?? Hurra??? Men ikke nok med det, hvordan skulle jeg fått vesten av henne i utgangspunktet? Hun sovna alltid med klærne på...hun var ofte avdrukken, men ikke så dau at hun lot noen plukke på henne...hvis jeg skulle holdt det hemmelig, hva skulle jeg si når hun oppdaga at jeg prøvde og ta vesten hennes? Jeg grubla...til slutt ba jeg om å få den, rett og slett...og hun ville vite hvorfor, så jeg sa hvorfor...derav duct-tapen...jeg brøt en regel...
Hun ble jævlig skuffa...og til syvende og sist ble jeg drittsekken i det scenarioet...

Så fikk altså familiemedlemmet mitt ordentlig fæl juling...og jeg ble så klart forbannet! Og når folk spurte meg, sa jeg sannheten...så kom forbudene...og truslene...hvis ikke jeg holdt kjeft og lot dama få skylden, ble jeg bannlyst...hvis ikke damene i klubben jeg var i fikk meg til og holde kjeft, ville de bli bannlyste...først var de så støttende og sa at de som prøvde gi meg munnkurv kunne drite og dra fordi det ikke var kvinnens skyld at typen banka henne sønder og sammen...

Så kom første telefonen fra en mannfolk-klubb i Alta: "Du får ikke komme til oss på klubbfester mer pga typen som banket familiemedlemmet ditt!" De valgte beskytte han mot farlige meg...så kom telefonen fra jenteklubben..."Det stormer for mye rundt deg...så send merkene i retur til klubben. Vi kan ikke stå bak deg for da blir vi bannlyste fra alt av bikerfester i nord!"

Jeg har innerst inne aldri sluppet taket helt, fordi de beskyldte meg for å være løgner...de støttet meg ikke...og jeg mistet ett helt mc-miljø pga en feig dritt av en mann som banket kvinnfolk...og jeg holdt ikke kjeft...og jeg kommer aldri til og holde kjeft om slike saker...

Det er når det stormer som verst man ser hvem ens venner er, ikke sant?

Så kom alle historiene...folk som ringte sørover, spredde rykter om meg...om at jeg "klådde på alt av mannfolk, om de var i forhold eller ei!" At jeg var "livsfarlig i kjeften og snakket dritt om alle!" At jeg var en løgner...

Jeg slapp taket så godt som, jeg så meg ikke tilbake på lang lang tid...

Og plutselig var det på'n igjen...jeg fikk nye venninner...og vi hadde det sinnsykt gøy sammen. Vi dro sammen på turer og fester...og plutselig begynte det og florere rykter om meg- som hadde utspring i de som kom fra nord...og så ble det smurt tjukt på...
Jeg hadde noen få jeg betrodde meg til om småting, men plutselig kom det historier som hadde ett snev av det jeg hadde sagt i seg, med tillegg som ikke lignet grisen...og jeg måtte prøve snu på ryktene og fortelle sannheten...og om jeg ble trodd eller om eventyrene ble trodd, vel...hva tror dere?

I 2 år gikk jeg rundt og var "livsfarlig", nye damer i omgangskretsen ble advart om hvor farlig jeg var og de turte ikke snakke noe særlig med meg...så enden på visa var og er at jeg er en skikkelig skumling!

Dolket i ryggen, baksnakket og uglesett har jeg følt meg og enden på visa er at jeg har isolert meg mer og mer...jeg er nå den som sitter og er "redd" for og slippe folk inn på meg...

Og så får jeg på en måte beskjed om at det er selvforskyldt! Fordi jeg "ikke slipper taket",,,

Så det er min feil at jeg har blitt løyet om, tråkka på og dolket i ryggen og ja, jeg er enig...fordi jeg fikk beskjed om å ikke adressere noe av det, ikke forsvare meg og la folk prate...og resultatet er at jeg knapt har venner...fibromyalgien og ME har mye av skylda, men også alt det andre rundt...

Og så resten...selvbildet...jeg er på medisiner...jeg vet jeg er overvektig...jeg drikker alt for mye cola...jeg er alt for sær, isolerer meg, trøstespiser snacks og slipper ingen inn på meg...

Jeg kan lage mat, men er ei elendig husmor...som mor føler jeg meg som en katastrofe fordi jeg gjør forskjell på ungene...det er iallefall det jeg blir fortalt...jeg aner ikke helt hva jeg gjør feil fordi jeg har i alle år prøvd SÅ hardt og bli akseptert og satt pris på...jeg lovde ungene at jeg aldri skulle lyve for dem og jeg har alltid vært ærlig...selv om jeg kanskje burde ha sagt ting på en annen måte, men ingen er perfekt og jeg er så langt fra perfekt som det går an å komme...mitt beste føles bare ikke bra nok...
Økonomisk er jeg the destroyer av hele verden...alt som går galt økonomisk er pga meg...ingen gjør mer feil mht penger enn meg og derfor er jeg konstant blakk og har kniper som er vrien og komme ut av...med uføretrygd er det vanskelig og gi ting til ungene våre, så av og til setter jeg meg selv i sinnsyke kniper for og kunne gi ungene våre fine gaver...for jeg har aldri kunnet gi dem noe...jeg har alltid tjent lite og dermed føler heg at jeg aldri har vært god nok der heller...ikke engang da jeg hadde 3 jobber på én gang som jeg løp idiot imellom...

Så...er jeg en psykopat? En egoistisk sådan? Fordi jeg bare syter og klager over hvor "synd" det er i meg og at jeg ikke klarer se mine egne feil?

Jeg tror jo selv at jeg er et godt menneske med masse kjærlighet og omsorg inni meg for alle rundt meg og at jeg er snill og hjelpsom og stiller opp så godt jeg kan på alle områder med de midlene jeg har...er jeg så full av meg selv at jeg ikke forstår hvor feil jeg tar og hvor grusom jeg egentlig er?

Det er noe med det...at når man konstant blir utsatt for de samme tingene og får til stadighet høre at man har ødelagt for en, eller at det man har prøvd på, ikke er bra nok, så blir det slik...

Jeg har kjempet mot meg selv i alle år...jeg har slåss mot tankene og følelsene mine og jeg prøver hver bidige dag på og få menneskene i livet mitt til og smile...le sammen med meg...elske meg for den jeg er, med alle mine enorme feil og mangler...jeg prøver virkelig så hardt og hjelpe til og gi alle alt de ber om, men likevel, pga elendig hukommelse og sykdom, blir det aldri bra nok...

Jeg kan ikke måke snø...jeg klarer ikke vaske hele huset alene...jeg husker aldri hva jeg trenger på butikken uten handlelapp og jeg husker sldri ta handlelappen med meg...og jeg blir ikke friskere...jeg blir verre, og det tolereres ikke...jeg er ikke bra nok...

Slik føles det. Dette er tanker jeg går med konstant...Én positiv melding blandt 20 negative, er ikke noe jeg klarer huske...og jeg blir konstant påminnet om hvor udugelug jeg er...

Hvordan kan jeg forbedre meg tro? Pakke snippsekken ig bare forsvinne ut av alles liv?

Aner ikke...

Men det er ikke greit og være meg alltid...

Kanskje jeg sutrer for mye og synes synd i meg selv og burde ta meg sammen...

Men det får så være...

Ha en fin helg...

A.