Asosial introvert

VG-psykolog Peder Kjøs svarer:

Tabu å være asosial introvert

Han opplever at andre mennesker bare stjeler energi, men at det er tabu å være asosial introvert.

Psykolog Peder Kjøs gir råd.
Av Peder Kjøs   4. september 2016

Hei Peder
Jeg leste artikkelen på VG+ der du snakker om tabuer. Jeg har et interessant tabu: Asosial introvert. Jeg liker å leve alene. Jeg elsker alenetid. Jeg er fantastisk fornøyd i mitt eget selskap og synes det er noe av det beste i hele verden. Jeg er ikke sosialt tilbakestående – jeg har mange venner og enda flere bekjente, er godt likt og har et navn og rykte som en god lytter, kul å henge med og enkel å prate med. Ser på meg selv som en med høy EQ. Men jeg foretrekker å være alene. Andre mennesker kjeder meg. De tapper meg for energi. De stjeler den. Når jeg kommer hjem fra en fest, networking event eller bare hjem fra jobb, så er jeg helt utslitt. Jeg sover 8 timer i døgnet, jeg spiser nok og sunn mat, jeg trener mye og er generelt aktiv. Jeg har ingen allergier eller sykdommer og helsen er på topp. Allikevel blir jeg så tappet av andre mennesker at jeg må sove i en time når jeg kommer hjem fra jobb og må være veldig mye alene.

Jeg jobber dog som selvstendig næringsdrivende i en bransje som krever mye kontakt med andre mennesker. Jeg jobber 12–16 timer i døgnet og har gjort det i nærmere fem år nå. Jeg er på ingen måte utbrent. Jeg bare elsker det jeg gjør og gleder meg til å stå opp hver dag for å gå på jobb. Den beste dagen i uken er mandag. Men jeg er så lei av andre mennesker fordi det tapper meg sånn for energi.

Er det noe jeg kan gjøre får å ikke bli så tappet?

Mann, 28

BLIR SLITEN: – Andre mennesker kjeder meg. De tapper meg for energi. De stjeler den, skriver mannen på 28 år

Peder Kjøs Svarer:

Å være veldig sosial og utadvendt oppfattes vanligvis som et tegn på at man er vellykket. Et stort nettverk betraktes som sosial kapital, en verdi som forbindes med lykke, god psykisk helse og et langt og godt liv. Å være ensom er derimot en form for fattigdom. Man skammer seg over å mangle sosial kapital, akkurat som andre typer fattigdom.

Men det går an å være mye alene uten å bli oppfattet som sosialt fattig. Å trekke seg bort fra folk kan til og med få deg til å virke enda mer vellykket. Hvis du er alene ufrivillig, kanskje fordi andre avviser deg eller fordi du ikke får til det sosiale spillet, kalles du ensom. Hvis du derimot trekker deg tilbake frivillig, kan du bli oppfattet som eksentrisk og kul. Noen vil sikkert synes at du er sær, men særhet kan være kult, hvis du er sær på riktig måte.

Å være «asosial introvert», slik du beskriver deg selv, er å ta en ganske avansert sosial posisjon. Å være alene på den måten oppfattes bare som kult hvis du har noe som andre vil ha, og som de må akseptere særheten din for å få tak i. Ut fra det du skriver, virker det som om det er en slik rolle du gjerne vil ha. Det plager deg ikke å være alene. Tvert imot, du stortrives i ditt eget selskap, mens andre er slitsomme og stjeler energien din. De andre tar altså noe fra deg, mens det er mer uklart hva du får tilbake. De trenger deg mer enn du trenger dem. Da har du et ganske suverent overtak!

Jeg mener ikke nå at du er sær og tilbaketrukken med vilje, bare for å virke kul. Jeg tror nok at det virkelig er sånn du er, og at du ikke synes du har noe valg. Du orker ikke å være så sosial, men må skjerme deg. Det er en ærlig sak.

Så hvordan bli mindre tappet?

Jeg tror det kan være nyttig å se den sosiale kapitalen din i et litt annet lys. Ut fra det du skriver, virker det som om kapitalen bare flyter én vei – fra deg til de andre. De bare tar, og gir ingenting tilbake. Men sosial kapital er ikke bare det du har i deg selv som andre vil ha. Begrepet omfatter også alle de ressursene vi får tilgang til gjennom å delta i et sosialt nettverk. Disse felles ressursene kan være anerkjennelse, tillit, sosial støtte og andre verdier som vi bare kan få av andre. Din egen sosiale kapital, som intelligens, gode kontakter og at du er god å snakke med, har bare verdi når du får slike fellesgoder tilbake. Det hjelper ikke hvor flink du er til å snakke med folk hvis ingen vil snakke med deg.

Når du skriver at du jobber i en bransje som krever mye kontakt med folk, og at du elsker jobben din, tenker jeg at du kanskje ikke legger nok vekt på det du får tilbake av andre. Det er deres anerkjennelse (og deres penger) som gir arbeidet ditt verdi. Uten dem og deres vilje til å bruke deg, er kunnskapen din og ferdighetene dine ingenting verdt. Jeg skjønner godt at du er sliten når du jobber så lange dager som du gjør, og jeg tror du tar alvorlig feil når du tror at dette skyldes en form for tyveri.

Jeg synes du skal tenke nøye over hva det er du elsker ved jobben din. Du skjønner sikkert at jeg prøver å lirke og overtale deg litt nå, men jeg er ganske sikker på at kontakten med andre, og det du får tilbake fra dem, kommer høyere opp på lista di enn du tror. Jeg vet godt at noen blir mer slitne av sosial kontakt enn andre. Sant å si kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Jeg blir også utmattet av intens kontakt og trenger mye tid for meg selv. Men å sitte der alene med all energien sin, uten noen å dele den med, uten den livgivende utvekslingen med andre, hvordan ville det ha vært? Jeg er redd for at det ville føles mest som ensomhet.

SPØR VG-PSYKOLOGEN

På VG+ svarer Peder Kjøs på spørsmål fra leserne. Har du et spørsmål til VG-psykologen? Send mail til: psykologen@vg.no

Blir spørsmålet ditt publisert, vil du være anonymisert. Men husk å oppgi kjønn og alder.