Natt blir til dag...og jeg er så drittlei...

Jeg er så lei...

Av å ha så mange "Enn hvis om at..."-tanker

Men de er der likevel og jeg får dem ikke ut av hodet. De plager meg faktisk...

Jeg tenker hele tiden på at jeg må forandre meg. Jeg har til og med sagt ordene høyt flere ganger. "Jeg må endre meg og mitt tankemønster, hvordan skal jeg kunne endre ting rundt meg hvis jeg ikke endrer meg selv først!?"

Problemet...Problemet er at jeg vet ikke helt hva det er jeg burde endre ved meg selv! Alle har gode ideer på hva det er...Men jeg tenker- er jeg ikke bra nok som jeg er? Og hvis jeg ikke er god nok, hvem er det som skal bedømme det og ut i fra hvilken skala?

Hvorfor er det et problem at jeg er våken for eksempel hele natten? Jeg tar medisiner for å få sove, og det er jo galt i manges øyne. Når jeg ikke tar medisinene, er jeg våken flere døgn på rappen, og jeg blunder små ti minutters blunder i slengen og bråvåkner og ødelegger hele nattesøvnen. Det er det jo noen som også synes er galt. Så, av disse to ondene, hvilken av dem er da best?

Jeg er bitter sier noen...Ja, jeg er kanskje det, men det er jo fordi at for "husfredens" skyld-i absolutt alle sammenhenger-så skal jo jeg ties ihjel. At folk har snakket piss om meg og løyet, det skal jo ikke jeg ha lov å forsvare- for det blir jo bråk av sånt, men hey-jeg sitter alene her uansett- særlig gode venner har jeg jo ikke akkurat, så hvor nøye er det?

Jeg liker ikke at folk sier at jeg har sagt eller gjort ting jeg faktisk ikke har sagt eller gjort og det kommer jeg aldri til å like. Jeg mener fremdeles at de som lurer på noe faktisk burde tørre spørre meg...Det er grunner til at jeg har kuttet noen ut av livet mitt...og det er grunner til det meste som kan forklares...

Jeg lurer alltid på hva det er folk er så redde for!!??

Jeg er alene!

Jeg har nettopp vært 5 uker på Steffensrud...og kun familie har besøkt meg-dvs mannen min og ungene mine...Takk! Det har forklart meg og vist meg ganske mye...og jeg trenger i grunn ikke vite særlig mer enn akkurat det i grunn...

Snart skal jeg opereres...

Jeg er alene, men jeg har alt jeg trenger akkurat her! 

Jeg har meg selv og ungene mine...familien min!

Jeg trenger ikke mer i grunn...Det er helt sikkert kun min feil at jeg er syk og ikke er sosial og ikke klarer å kjøre flere mil for å besøke venner, at jeg er sofa og sengeliggende 90% av døgnet-jeg har nok bedt om det og fortjent det og folk er sikkert drittlei...det å være kronisk syk er ikke så lett siden det på en måte ikke synes...Men som jeg har sagt før-selv en blind mann hadde sett det på meg slik jeg ser ut nå...Og årsaken til operasjonen jeg skal ha, er det bare jeg som faktisk vet...og jeg kommer aldri til å fortelle noen det...

Jeg skal ikke beslaglegge barna mine...eller mannen min...og selv om det vil være visninger i huset her og jeg må godta fremmede mennesker i huset selv om jeg egentlig er for syk til å ta i mot-så er det slik det bare er for meg...for jeg er jo bare bitter og alene og alt er min egen feil og jeg må forandre meg og måten jeg er på og måten jeg snakker på...jeg er best likt når jeg holder kjeft og holder meg unna...

Jeg er ikke i form til å kjempe mer...

Jeg er så sliten...

Takk...takk skal dere ha liksom...for all støtte og forståelse...

A.