Forvent det uventede! Noen tanker og meninger!

Det er en leveregel! Forvent det uventede! Ikke sitt i ro og føl deg trygg i dine egne omgivelser, for brått snus det på hodet og det fundamentet som du har bygd opp din eksistens på, er usikker!

 "Du vet da hva du har gitt deg ut på, du er da vel ikke så naiv!!??"

Jo! Jeg er det! Jeg har faktisk lov til å gå med skylapper og være naiv...Hvorfor? Fordi JEG har ikke noe annet grunnlag å bygge min eksistens på!

Det folk må begynne å forstå, er at når vi mennesker velger en sti å tråkke på i livets labyrint- betyr det faktisk ikke at man er enig i alt det mennesker rundt en gjør! Dette med å skjære alle over en kam og stigmatisere et helt samfunn pga enkeltes væremåte og livsstil, det er faktisk feil! Det er i tillegg et brudd på retten til å være et menneske! Det er derfor vi har disse lovene som skal beskytte oss mot urettferdighet og trakassering!

Men virker det?
Jeg synes det blir litt for mye "jeg" og "mitt valg" enn det blir "oss" og "våre valg!" 

Og jeg har faktisk rett til å tenke slik...og faktisk rett til å si det!

Jeg har ikke valgt livsstilen. -Den er endel av mitt liv, men ikke mitt valg! Jeg elsker den! Og er litt mindre fornøyd med den til tider...og tungsinn og det å føle seg ensom i et overfylt rom har gjort seg gjeldende mer og mer i det siste! Hvorfor? Jo, jeg er ikke DER mer! Jeg har tatt et steg videre. Jeg vil mer!

 Og når jeg føler at jeg ønsker å gjøre mer, søker jeg forståelse...og får det ikke! Jeg får kritikk!

Men! Jeg har ukritisk støttet opp om og gjort det som er forventet. Er det ikke litt min tur nå?

Og når det stormer som verst rundt folk man er glad i, har man ikke lov til å stille seg kritisk til det som skjer---og faktisk ikke ønske at det skal skje meg? 

Jeg har i hele mitt liv inngått kompromisser! Jeg har sagt det minst 30 ganger- jeg sitter på gjerdet og dingler med beina! Og venter!!!

Jeg vil MER!

Jeg har ikke valgt! Jeg har blitt med på lasset! På godt og vondt!

Jeg har hatt ett år nå hvor jeg har blitt tråkka på...uthengt...løyet om...

Og jeg isolerer meg...stenger verden ute! Vil ikke og orker ikke!

Er det riktig? Er det rettferdig? Er det velfortjent?

Så, hvis noen mener at jeg har fortjent dette...kan de stå fram og si det til meg! Slutte å være så fordømt feige og faktisk komme med konkrete uttalelser som tilsier at den posisjonen jeg har vært satt i, har vært selvforskyldt! Og at den har vært fortjent!

For jeg er så dum at jeg skjønner det ikke og jeg ser det ikke! Jeg føler at alt jeg gjør er for å vise hvor min lojalitet ligger! Hos mine egne! Hos "våres folk!"

Og nå er jeg bare...så...lei!!!

"Jamen, alt er i orden, det er jo bare i ditt eget hode!" Jaha?? Hvem har kommet til meg og sagt unnskyld når de har tatt feil av meg eller trodd på en løgn om meg??? Det er i grunn ikke mange!!! Så hvordan skal jeg kunne føle at rett har blitt riktig og galt har blitt ordnet opp i?

Møkk som feies under et teppe er ute av syne, men fremdeles møkkete...bare under teppet! Og løfter du på teppet kommer møkka fram! Og er du riktig heldig, har møkka formert seg og blitt mer møkk!

Og til slutt blir det så mye dritt under det teppet at teppet blir ødelagt! 

Og det må kastes!

Jeg er sliten...jeg er syk...jeg er klar for en ny etappe!

Så, la den personen i mitt liv og omgangskrets som er uten feil og mangler, komme til meg og irettesette meg og fortelle meg om hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal leve! Da skal jeg høre etter! Med begge ørene åpne!

Jeg er voksen! Har faktisk bein i nesa, ikke bare brusk...Og jeg har lov til å tenke, føle, si og gjøre som jeg vil...og liker folk det ikke, så ha guts nok til å fortelle meg om deres ufeilbarlighet og herlighet! Jeg akter ikke stå til halsen i møkk som ikke er mitt...men jeg akter heller ikke selge min kjærlighet eller lojalitet til feile folk! 

"If you don't know me by now, you will never, never, never know me!"

Det du ser, er det du får!

Aina