Ensomhet...Det kan være en bra ting...ikke sant? Her...ta en titt...

Jeg tenker, derfor er jeg...Og jeg smaker på ordene...ensomhet...alenetid...

Isolasjon! Selvvalgt? Eller har noen valgt det for meg?

Jeg presses kanskje inn i ensomheten fordi selskapet jeg befinner meg i, ikke er det riktige selskapet for meg? Eller hva tenker du om det?

Burde jeg bry meg om hva du tenker om det?

Vi har nok alle kjent på følelsen å være ensom i et overfylt rom. Du smiler og snakker, spiller et skuespill og later som om du er interessert i hva folk snakker til deg om! Ditt ytre er rolig, mens ditt indre skriker! Et gjennomtrengende og inderlig skrik!

Og forteller du noen om det, er du den som blir sett på som gal!

Hvorfor jobbe så hardt med å være som alle andre, når du skinner best som deg selv...alene!!??

Jeg står på utsiden av min egen kropp og ser på meg selv...jeg ser mennesker fyke forbi, hører stemmer som snakker og ler...det klirrer i kopper og kar...jeg ser meg selv sitte rett opp og ned i en stol...i et hjørne..."Never put baby in a corner!"

Ensom...

Jeg hadde en....en venn...en venn som så meg! Det korte øyeblikket jeg hadde sammen med han! Han så MEG! Og vi hadde flotte samtaler! 

Og så ble han vekk...han reiste hjem!

Jeg har ikke blitt sett siden! Ikke slik at jeg får den indre roen som han ga meg.

Hvorfor er jeg så vanskelig å fatte? Og hvorfor kan ikke jeg få en slik venn, som faktisk liker det jeg liker? Som ikke synes at å lese Shakespeare og Austen, skrive dikt og male- er "bortkasta tid!"??? 

Jeg er nok det allmuen vil kalle ensom...Jeg er ikke det folk tror jeg er, tvert om faktisk...Det er liksom ingen som helt kan sette fingeren på meg å si at: "Aina, du er....!" mange tror de kan det...men jeg kjenner ingen som kan det...ikke engang mine nærmeste...Jeg er nok ganske unik i mitt slag...

Og jeg har begynt en ferd mot å faktisk tørre være mer meg selv...er du en drittsekk- hvorfor skal jeg late som om jeg liker deg, bare for husfreden sin del?

Hvorfor skal jeg være noe jeg ikke liker selv?

Jeg har begynt en ferd mot troskap, ærlighet og litt mer ensomhet kanskje...hehe...hvem vet...Hvis du ikke liker meg...og jeg ikke liker deg...hvorfor skal vi sitte å være så fordømt hyggelige?

Oppfordring: Hvis du ikke liker meg...tør du si det? Hvis du leser dette...tør du si at du har lest det? Tør du si at du er komfortabel i ditt eget skinn nok til å være ærlig med meg og si at du ikke liker meg og hvorfor du ikke liker meg? Du trenger ikke engang ha en grunn...Av og til er det bare slik...av og til liker jeg ikke folk kun fordi at det er noe jeg bare ikke liker...

Ærlighet og ensomhet..det går hånd i hånd...

Og mennesker liker ikke meg...og jeg har alltid prøvd å få alle til å like meg ved å være den jeg tror de vil jeg skal være...

Men...nytt kapittel...ny side av meg...

Forandringer...

Med disse ord: Ha en riktig god natt...

Aina