Reprise på min blogg om "Løvetannbarn"

«Løvetannbarn» er blitt et fagbegrep på barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold...

Det handler om rus, vold, omsorgssvikt og misbruk. For de fleste barn er dette den sikre veien til tunge problemer når de selv vokser opp. Men i underkant av hvert tredje barn med en «umulig» oppvekst klarer seg likevel bra...

Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus,vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår. Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et "vitne" som bekrefter dets virkelighet, slik den sveitsiske psykologen Alice Miller har skrevet om i sine mange bøker.

Løvetannbarn blir i engelsk faglitteratur ofte kalt superkids, stress-resilience eller invulnerables. Det norske begrepet «løvetannbarn» er en direkte oversettelse av det svenskemaskrosbarn, et begrep som ble kjent på 1980-tallet, blant annet gjennom en TV-serie. På svensk blir disse barna også kalt asfaltblomma, osårbara barn og stressmotståndskraftiga barn.

Så...hvem skal så da sitte på utsiden og fortelle om disse løvetannbarna? Hvem skal bedømme om det er omsorgssvikt å spore hos en familie og hvor langt skal personlige vendettaer uten en egentlig årsak få lov til å dras?

Hvor offentlig skal jeg være med denne saken?

Jeg er mor til tre nydelige barn. Jeg har en fin familie, mine barn er friske, sunne, flinke på skolen, engasjerte, driver med idrett og er ikke noe som helst utilpass i sin tilværelse. De har meg, ei mor som strekker seg langt og lenger enn langt for å gi dem et best mulig grunnlag for å klare seg selv i den store vide verdenen der ute, med tanke på at jeg en vakker dag ikke er her mer. Mitt mål har alltid vært å sikre mine barns fremtid, og veien dit er lang, hard og ikke så enkel som man skulle ønske...men ikke på grunn av årsaker som ryktene rundt meg tilsier, men på grunn av økonomi, sykdom, studier etc. 

Jeg er ikke narkoman. Jeg har aldri mishandlet mine barn. Jeg har aldri neglisjert dem, latt dem gå for lut og kaldt vann eller latt dem klare seg selv. Jeg har aldri overlatt dem til seg selv i flere uker eller gjort noe som tilsier at de ikke er trygge. Så, hvorfor er det da slik, at familiemedlemmer i min familie sitter å slarver over en kaffekopp til mennesker rundt seg og forteller at mine barn er løvetannbarn? Dette er ærekrenkelse. Jeg er såret og føler at noe må gjøres. Så, hva skal jeg gjøre? Ignorere årsaken til sladderen? La dette mennesket få fortsette?

Jeg har aldri hatt denne mennesket, dette familiemedlemmet på besøk. Hun har ALDRI satt sine ben innenfor mine dører enda jeg har bodd i 12 i nabobygda fra der hun bor. Jeg har ikke besøkt henne siden september 1999, hvor hun da faktisk stilte opp for meg og barna mine et par dager i forbindelse med noe som ikke har med denne saken å gjøre. Nå sitter hun altså, 12-13 år senere og forteller mennesker som har stått meg nær og mennesker som står meg nær at jeg er et monster som behandler mine unger som dritt, at jeg går rundt og ruser meg og at jeg er verbalt og fysisk grusom mot mine barn.

Vel...jeg har, en gang for alle, tatt tester hos legen min for å motbevise alle beskyldninger som dette mennesket og hennes tilhørere så pent går rundt å sprer. Jeg har hatt tilfeldige prøvedager hos min fastlege- tatt tester man IKKE kan jukse med -fordi man tar med seg en person ansatt hos legen inn på toalettet mens prøvene blir tatt...man er konstant under oppsyn...Svarene er de samme...Jeg er RUSFRI!!! Jeg er hverken alkoholiker eller narkoman. Barna mine- de har knallgode karakterer på skolen, minimalt med fravær og de trives sammen med meg. Det er ingen instanser som har noe de kan utsette på meg og mine egenskaper som mor...

Jeg og barna mine, vi ser filmer sammen, vi lager mat sammen, vi gjør lekser sammen..nå i skrivende stund sitter jeg ved kjøkkenbordet sammen med datteren min og en klassevenn av henne og vi regner matematikk...

Jeg skriver i bloggen min...fordi jeg må rydde vekk disse tankene jeg har og den skuffelsen jeg føler, for å kunne få plass til matteoppgaver istedet for skjellsord...

Løvetannbarn...mine barn har aldri vært det...og de kommer aldri til å bli det...

Frida skal bli Nevrolog...Tiril skal ta media og kommunikasjon...hun havner nok i Australia hvis alt går etter planene hennes-noe jeg støtter henne 100% i, for hun skal ta Bachelorgrad innenfor de fagene hun liker best, på universitetet i Melbourne...Felix vil bli mekaniker! Han vil skru på motorsykler og muskelbiler!!! Og jeg støtter han der også...Alle lærer vi i forskjellig tempo...men vi lærer sammen!!!

Jeg har en bønn...La sannheten få raskere ben enn løgnen. Vi må alle gå inn i oss selv og tenke nøye på hva vi hører. Og holder man alt for en selv, får ikke løgnen så lette ben som løgnens far eller mor ønsker! 

Jeg skal tydeligvis aldri få fred...Og jeg har så utrolig mye dritt jeg kan slenge om denne personen som lyver om meg og min familie...men, hun har tydeligvis ikke oppdaget det ennå, at jeg faktisk har holdt kjeft...Blir det ikke stille nå snart, har jeg to valg: Enten synke like lavt og begynne fortelle litt om hennes familie, som langt ifra er perfekt, som har nok av skjeletter i sine skap...eller jeg kan anmelde forholdet med tanke på at jeg har så mange vitner på at hun faktisk har sagt alt dette stygge om meg!

Så...hva gjør man???