Når sorgen blir clickbait - om Marius Høiby, media og oss...

-Jeg har sett bildene fra Slottet mange ganger nå. Kong Haakon, Märtha Louise og alle barnebarna som bærer båren til kong Harald gjennom Den røde salong. Midt iblant dem, Marius Borg Høiby.

Og jeg kjenner at det er to ting som skjer i meg på en gang.

Det første er ubehaget. Jeg forstår de som reagerer. Mange mener, med rette, at en person dømt for vold og overgrep ikke bør løftes frem av Kongehuset og media. At det er synd på ofrene. Det er det. Ofrene skal alltid komme først.

Det andre er noe annet. En klump i magen over måten vi snakker om ham på.

Han ville ikke ha denne oppmerksomheten

Det er lett å glemme at Slottet selv har sagt at Marius er eksplisitt på at han ikke ønsker omtale i media, utover de få gangene han er med familien på offisielle oppdrag.

Dette var ikke en rød løper. Det var en familie som bar sin bestefar, sin morfar, på hans siste ferd gjennom Slottet. Han fikk permisjon fra varetekt med fotlenke for å være til stede. Det var en privat handling i en offentlig sorg.

Likevel ble det umiddelbart en stor sak. Ikke bare i Norge, men i Belgia, Frankrike, England. Utenlandske aviser skriver om "skandalebarnebarnet" som bar kisten. Kommentarfeltene flommer over.

Hadde han ikke vært sønn av sin mor, hadde ingen brydd seg. Nå er hver bevegelse hans clickbait.

Og jeg klarer ikke å la være å tenke: Tror vi virkelig at dette hjelper noen?

Hvordan skal et menneske rehabiliteres?

Jeg tror i utgangspunktet ikke at Marius ønsker den oppmerksomheten han får. Jeg tror han ønsker å sone, få hjelp og forsvinne ut av offentligheten.

Men hvordan skal et menneske kunne rehabiliteres når han konstant får negative kommentarer og oppmerksomhet i media? Når hver overskrift forteller ham at han er et monster, en voldsperson og overgriper, og ingenting annet?

Vold i nære relasjoner handler så sjelden om kun én person. Forskning viser at det er en sterk sammenheng mellom rusmisbruk, psykiske vansker, traumer i egen oppvekst og det å utøve vold. Det unnskylder ingenting, men det forklarer noe om hvorfor straff alene aldri har vært nok.

Vi har et system som straffer, men som nesten ikke rehabiliterer.

Tallene vi ikke snakker om

Mens vi bruker all vår energi på én kjent person, glemmer vi alle de andre.

75 000 til 150 000 mennesker utsettes årlig for vold i nære relasjoner i Norge. Det koster samfunnet mellom 4,5 og 6 milliarder kroner hvert år.

Bare 25% anmelder. Mørketallene er enorme. I den nyeste nasjonale studien fra NKVTS i 2023 var det kun 29% av kvinnene som hadde vært utsatt for alvorlig fysisk vold som anmeldte.

Ofre får ikke hjelp. Riksrevisjonen har rettet alvorlig kritikk mot myndighetene og sier det er risiko for at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. Mange kommuner har manglende kompetanse, dårlig samordning og uklare rutiner for taushetsplikt.

Voldsutøvere får ikke hjelp. Det finnes altfor få helhetlige tilbud for menn som slår og som samtidig sliter med rus. De fleste soner ferdig og kommer ut igjen uten å ha fått verktøy til å endre adferd. Da øker risikoen for nye ofre.

Det er her den virkelige skandalen ligger. Ikke i hvem som bærer en båre.

Tusenvis av kvinner og barn som lever i frykt får aldri en overskrift. De får ikke støtte av media eller det offentlige, de får ikke oppfølging, de får ikke krisesenterplass. Og tusenvis av menn som kunne trengt behandling for å bryte et voldsmønster, får aldri et tilbud.

Kanskje er ikke dette tid og sted

Jeg forsvarer ikke det Marius Høiby har gjort. Handlingene hans har hatt store konsekvenser for andre mennesker, og han er dømt til å ta ansvar for det.

Men jeg forsvarer retten til å være familie i sorg. Og jeg forsvarer ideen om at et menneske må få mulighet til å bli bedre.

Det er lov å holde to tanker i hodet på en gang: At ofrene fortjener all vår støtte og sinne på deres vegne, og at konstant uthengning og hat aldri har rehabilitert noen.

Kanskje er en konges begravelse ikke tid og sted for å bruke en 29-åring som clickbait.

Kanskje burde vi heller bruke energien vår på å kreve et bedre hjelpesystem for alle de 100 000 som aldri får en avisoverskrift.