Å lære noe om seg selv man ikke visste fra før...

Jeg vil ikke kalle meg den skarpeste kniven i skuffen...og/men jeg liker å tro at jeg har bra selvinnsikt...men av og til møter man på mennesker- det kan være mennesker alt fra nær familie, til mennesker man ikke kjenner så godt- og de kan gi meg ganske mange aha-opplevelser...for det er alltid noen som har noe de vil ha sagt om deg...Vi kaster oftere stein i glasshus enn vi feier for egne dører, for å si det slik!

Jeg anser meg for å være generøs! Jeg byr på meg selv og jeg prøver å strekke til og hjelpe mennesker så mye jeg kan! 
Jeg er rett og slett et alt for åpent menneske- som tar på meg andres smerter alt for ofte...Grunnet sykdom-som jeg ikke skal snakke så mye om i denne bloggen-for jeg har en egen blogg for det- så eier jeg ikke så mye energi!

Derfor blir jeg oftere motløs enn motstandsdyktig...jeg resignerer og orker ikke ta diskusjonen eller debatten. Jeg vil nemlig fokusere den lille energien jeg har-som holder hodet mitt over vannet-på mennesker som den er verdt å bruke den på! Innimellom forsvinner motivasjonen overfor menneskene jeg er glad i også...og jeg sitter hjemme...i senga mi...og innbilder meg selv at jeg gjør det eneste riktige!Og det er såpass mye som jeg orker!

Men, som sagt, jeg er ikke sen skarpeste kniven...men jeg er den smarteste gaffelen! Jeg trenger ikke være som alle andre. Jeg er snart 40 år! Jeg blir like overrasket når familiemedlemmer snakker til meg som om jeg var landsbyidioten i familien!

Og hva gjør jeg? Jo, jeg smiler:)

Jeg smiler og tenker mitt!

"Hva må disse menneskene tro om meg?"

"Hvilket inntrykk har JEG gitt dem av meg!?"

"Er det bare en lek for dem, eller tror de virkelig at det hjelper meg det de sier!!??"

Jeg snakker MASSE når jeg blir nervøs...etterhvert som jeg blir "kjent" med folk, roer jeg meg kraftig ned! Blir jeg ivrig-at vi snakker om et tema jeg liker/brenner for, går skravla i ett hos meg!

Hvorfor skal jeg endre meg?

Så lenge jeg ikke snakker dritt om folk- det overlater jeg til andre som tilsynelatende ikke har noe godt å si om noen- så lenge jeg oppfører meg normalt etter det samfunnet kaller normalt, hva er problemet?

Jeg har jobbet hele mitt liv! 

Siden jeg var 14 år gammel har jeg hatt et serviceyrke...Og ja, klager jeg fikk var: "For hjelpsom!" 

"For effektiv!"

"Jobber for fort!"

"Er så organisert at hun stiller andre i dårlig lys!"

Mens sjefene mine kunne klage på at jeg var litt virrete og at jeg brukte facebook 1 gang i arbeidstiden...(første kunden kom inn i butikken klokken 12...og jeg hadde facebooken min stående på inne på ett av kontorene på en pc...kollegaen min satt på det andre kontoret og hadde fotballsider og VG/Dagbladet oppe...han fikk ikke kjeft! Jeg sa at han også var på nett- men han løy og nektet...og siden han hadde jobbet der lengre enn meg- ble han trodd...Og jeg smilte og sa: "Jeg skal ikke snakke om hva de andre ansatte gjør og ikke gjør! De får være ærlige og stå fram selv! jeg skal feie for min egen dør og si- Jeg har i dag tidlig tatt imot varer, ryddet i hele butikken, fylt opp varer i alle hyllene og ryddet på lageret. Jeg slo på Facebook i en pause og logget meg ikke av! Det er min synd...og skal aldri røre dataene igjen!" og jeg rørte den ikke mer uten sjefen til stede- mht bestilling av varer etc!)

Det er min synd! Jeg har det sosiale mediet...og her er hele livet mitt! Men det dere ser, er det dere får! Jeg er meg selv på langs og på tvers! Er du bedre? Er du større enn deg selv, kanskje?

Jeg skal gå og legge meg nå! Er sliten kjenner jeg etter å ha fordøyd "gode råd og inntrykk!"

Folk mener det vel!

Men jeg er som sagt 40 år gammel!

Jeg blogger!

Jeg spiller dataspill!

Jeg vet hva en app er og jeg hører på alt fra punk til opera innen musikk!
Jeg blir enda spurt etter legitimasjon på polet innimellom...jeg lever lenge på det...

Jeg er meg!

Jeg har lært at jeg ikke er ydmyk, at jeg snakker for mye og at jeg må lære meg å holde kjeft!
Og jeg? Jeg kan ikke annet enn å smile...fordi dere kjenner meg tydeligvis ikke i det hele tatt, dere antar og tror og mener! Og jeg vet nøyaktig hvor min plass er i deres øyne! 

Enten liker du meg...eller ikke!

Det er din rett!

Og jeg?

Keep on smiling!

LIVE-LOVE-LAUGH

Aina