Livets luner...

Når livet tildeler deg sitroner...finn ei flaske tequila og drikk deg kanari...

Joda...man kan kanskje gjøre det...eller man kan kanskje ikke det?

Vi har alle et liv som mer eller mindre er som en berg- og dalbane...oppturer og nedturer som gir et sug av engstelse og kanskje frykt. Det er det å stirre avgrunnen i øynene som er det tøffe...og det å ta seg selv i nakken å dra seg ut av det...Oppturene kan det til og med bli langt imellom...

Likevel er det noe som heter at motgang gjør en sterk...men hvor sterk skal ett menneske være nødt for å bli?

Daglig kjemper vi kamper for å overleve...pengemessig...bare det å kjempe for livet på grunn av en sykdom som tærer deg opp innvendig...men jeg spør igjen...hvor sterk må mennesker bli?

Hvor mange skremmende ting skal vi overleve? Og er det på grunn av oss selv at vi havner i slike situasjoner? Er det forhåndsbestemt? Hvorfor skal en fotballspiller tjene millioner på en idrett, mens en hjelpepleier på et sykehjem, som tar vare på våre eldre i samfunnet, tjene under 500 000 kr i året? 

Hvem er det som bestemmer hvilket gull-lodd enkelte trekker i livet?

jeg står på sidelinjen og ser inn...Jeg ser forskjellige typer av lidelse og sorg hver dag...Og for disse menneskene er alle smertene de opplever reelle for dem...Vi kan ikke måle en sorg opp mot en annen...

Jeg ser venninner av meg svinne hen i sorg...ser dem kjempe for å finne et holdepunkt i tilværelsen dems, et glimt av lykke...når skal de senke skuldrene og oppleve det gode i livet?

Ei dame jeg beundrer, er ei som kanskje snart vil oppleve den nest største sorgen en kvinne kan oppleve...å miste den hun elsker nesten like høyt som sine egne barn, til sykdom...Hun smiler, ler, snakker...men jeg ser sløret i øynene hennes...og frykten...selvfølgelig er det hardt for mannen i hennes liv...jeg skal ikke bagatellisere hans frykt...han skal før eller siden bli et godt og kjært minne...men ikke få se sine kjære leve opp, bli gamle...

Jeg lever med den frykten i meg...vi alle gjør det...hva ville du gjort hvis din store kjærlighet skulle bli revet vekk? 

Jeg ser ei venninne oppleve å få hjertet sitt knust...og selvtilliten trødd så langt ned at hun kjemper en indre kamp med seg selv for å komme seg opp på beina igjen. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å være her...støtte...lytte...jeg har så inderlig lyst til å klemme henne...og få henne til å se at hun ER vakker!!! Og at det IKKE er hennes feil! Men vi kvinner...vi tar alt tl oss og klandrer oss selv...og vi må kunne stå sammen...og lære oss å slutte med det...

Russisk rulett...hvem vinner? Og hvem forsvinner?

Jeg er takknemlig for hvilken retning livet mitt tar. Jeg har hatt mange kamper...og vet jeg vil måtte kjempe mer for en plass her i denne boblen jeg lever i...Og jeg er klar...

Motivasjon! 

jeg skal bli sterkere av mine erfaringer. Jeg skal ta alle utfordringer på strak arm...Jeg kan ikke la små ting knekke meg, når jeg ser disse sterke, vakre jentene i min omgangskrets, kjempe kamper jeg ikke unner min verste fiende...jeg er HER!

Og jeg skal være her! Lenge!

Til dere som skjønner hva jeg skriver om...

Dere er så utrolige! Og jeg bøyer meg i støvet! Men, dere er IKKE alene!!!

En smerte som deles, taper sin kraft! Snakk om det...ingenting er tabu! Snakk med meg! Snakk med familien deres...åpne dere opp og del!

Jeg elsker livet og de sitronene som entrer det...jeg skal lage sitronlimonade av dem...

Ha en nydelig natt..

Aina