Mennesker...

Mennesket: Vi har muligheten for å kunne snakke mange forskjellige språk, vi har en hjerne som kan tenke abstrakt, evnen til å være bevisst på våre handlinger mot alle skapninger og naturen rundt oss. Vi kan se skjønnheten i alt fra den minste lille larve til verdens andre underverker...

Mennesket: Vi lever, vi eksisterer...vi er side ved side...vi møtes og vi rører ved hverandre...

Enda er den frie viljen en myte...en legende...vi søker det trygge og det strukturerte...noen av oss mennesker har evnen til å skille mellom godt og vondt, mens andre eier ikke den kapasiteten...Ordet "human" finnes ikke engang i dems vokabular...

For meg er det viktigste ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk...

Så...Hvordan avslører man at et menneske eller flere i ens omgangskrets ikke er det de sier de er?

Hvis du stiller et direkte spørsmål om det du mener er løgn, vil mest sannsynlig den som lyver prøve å forsvare seg ved å gjøre temaet ubehagelig å nærme seg...og du vil kanskje trekke deg...ikke gjør det...

Det er alltid din feil...du er alltid den som krangler eller starter en krangel...han eller hun nekter å påta seg all skyld- selv om det er dems feil...og du får vridd samtalen eller krangelen over på deg...

Ekstensiell vampyr...han/hun suger livskraften ut av deg...

Det kan ta lang tid før mennesker med psykopatiske trekk viser sitt

 «virkelige jeg», og det

kan skje fortløpende. De er drevet av sterk trang til å tilfredsstille 

egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati ogfrykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i
å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd.
 Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende
evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og
moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer.
Hvorfor skriver jeg om dette? Det fasinerer meg...jeg prøver alltid å lese menneskene i min krets...og jeg er i grunn ikke overrasket over hva jeg finner frem til...

Vi lyver alle i gjennomsnitt en til to ganger om dagen i samtaler som varer i mer enn to minutter...
Her er noen typiske trekk på det som kan kjennetegne dyssosial personlighetsforstyrrelse:

Glatthet / overflatisk sjarm 

Egosentrisk / storhetsideer om egen verdi

Behov for stimuli / lett for å kjede seg

Patologisk løgnaktighet, bedrageri

Bløffmakeri / manipulering

Manglende anger eller skyldfølelse

Manglende dybde av følelser

Ufølsomhet, manglende empati

Parasittær livsstil

Oppfarende / dårlig kontroll over sinne

Promiskuøs seksuell adferd

Tidlige adferdsproblemer

Manglende realistisk langtidsplanlegging

Uansvarlig adferd

Hyppige ekteskap / samboerforhold

Manglende ansvarsfølelse for egne handlinger

Men det er de notoriske løgnerne jeg er mest fasinert over...hvor lett det tilfaller dem å lyve om alt fra små bagateller til ganske mye større ting som hvis de blir oppdaget, kan være livsaltererende...Og ja...jeg vet godt hvem som er hvem...og det som er aller mest spennende opp i alt dette, er at jeg tror de vet at jeg vet, men ikke vil eller kan si noe om det...

Noen løgnere har til og med psykopatiske trekk, men trenger ikke nødvendigvis være en psykopat...og det aller mest fasinerende med dette, er at noen av dem er kvinner...om de har selvinnsikt nok til å vite at de tråkker over lik for å få det som de vil, er en helt annen sak...og dette er en påstand...ikke et fakta...

Å sitte med fakta om at noen har noe å skjule, å faktisk ha et slikt maktmedie over et annet menneske, er kanskje spennende i seg selv, men det er det man gjør med disse opplysningene som viser karakteren i et menneske...en samtale, og livet til personen du har all denne informasjonen om, kan være over slik de kjenner det, og de vil aldri kunne få det tilbake...

Hvorfor vil noen legge sitt liv i en annens hender på denne måten, er en annen sak...

Jeg har i min tid sagt og gjort ting som kan sette meg i en farlig situasjon hvis noen vil føle for å dele den informasjonen om meg videre til noen andre...vi gjør alle dette...vi deler våre innerste tanker og fantasier med noen, i håp om at dette mennesket vi betror oss til, vil holde på det vi forteller...men vi mennesker har en indre dramatiker i oss g i mange tilfeller spres informasjonen seg videre som ild i tørt gress...Så...hvorfor stoler vi så enorm mye på andre? 

Jeg har mange jeg ville kunne peke fingeren på...men jeg gjør det ikke...fordi jeg har valgt å være en person som ikke sier noe jeg ikke kan stå for...det er enormt viktig for meg...

Alt jeg sier kan og vil til syvende og sist bli brukt imot meg...

Derfor holder jeg meg til den enkleste utveien av alle...sannheten...jeg vrir ikke på den...og jeg unngår heller å si noe, hvis det vil kunne ødelegge for noen som står meg nær...

Jeg kan bli sint og irritert noen ganger og si ting jeg ikke mener, men jeg vil alltid stå for det...det er lettere å faktisk be om unnskyldning for at man sårer noen, enn å lyve å si at man aldri har sagt det...

Tillit er noe gjør seg fortjent til...og er man løsmunnet, vil man bli straffet for det...tillit er vanskelig å bygge opp igjen..

Og hvorfor slenger noen ut ukvemsord når dem blir sint fordi de blir satt inn i en situajson de føler at dem mister kontrollen over? Personen mangler ord fordi Han/Hun blir satt spot on på noe de ikke vil skal avsløres og de vrir samtalen over mot den personen som stiller dem et spørsmål som de vil kunne røpe seg selv på hvis de sier det som sant er...de blir sint...og kaller deg for en jævla idiot...fitte...hore...drittsekk...og lista blir bare lengre og lengre...og spørsmålet faller sammen der og da...og du får slengt i trynet at du er så forbanna dum, hvem tror du at du er, alt dette er din feil...Og du stiller ikke personen spørsmålet igjen, fordi temaet plutselig ble ubehagelig...

Lyver han/hun til deg?

Du er den som sitter igjen med en gnagende følelse av at noe er galt...og de snakker plutselig til deg med en søt stemme og snur alt på hodet...

Jeg vet mer om mange enn de tror...men jeg sier ikke noe...

Det er viktig for meg å prøve være en så god person som det går an å være...jeg holder på mange hemmeligheter...og jeg vil forsikre mine rundt meg, at jeg sier ikke noe...jeg har hatt tilfeller hvor jeg har plumpet ut med ting som folk ikke skal vite...men det har ikke vært farlige ting...ikke det at jeg vet om så mye farlige ting...men jeg lukker øynene og går unna...jeg trekker meg unna og inn i min egen hule hvorpå jeg bearbeider ting jeg ser og hører...

Jeg er meg...og jeg gjør alt jeg kan for at mine skal ha det bra...men ikke glem at jeg bare er et menneske...med feil og mangler som alle andre...

Og jeg tror, at hvis du ikke eier empati...hvis du ikke kan se dine egne feil og at du konstant er i konflikter eller dras inn i konflikter, da er det DU som må endre deg...ikke vennen din...ikke mora di eller faren din...ikke kjæreste eller elskerinne/elskeren din...DU må ta de vanskelige valgene...å være den beste DEG som du kan være...for DIN egen del og alle dine rundt deg...

Jeg skal lese mer om svik, bedrag, løgn og alle de vanskelige og vonde følelsene inni en, som magefølelsen eller vår indre radar varsler oss om...

Med dette; Ha ei god natt..

Aina