Hvordan skal jeg...?

Det er så vanskelig...å vite hvordan man skal være den beste mammaen jeg kan være for ungene mine. De er på terskelen til å forlate redet som det heter...Har jeg gitt dem grunnlaget til å flytte ut og klare seg selv? Har jeg lagt et sterkt nok fundament til at de skal kunne leve og være lykkelig i en falsk og kynisk verden, noe man ikke kan legge under en stol at verden faktisk er?

Er de tøffe nok til å møte motstand? Er de tøffe nok til å kjempe hvis de må? 

Og er de tøffe nok til å være seg selv, gi av seg selv og være lykkelig?

Har jeg overbeskyttet dem, eller har jeg ikke beskyttet dem nok?

Jeg har aldri alle svarene! 

Jeg kan ikke ha alle svarene...

Jeg kan bare lukke øynene...holde hjertet mitt åpent...og være her...

Det er vanskelig...jeg prøver virke sterk! 

Å gi slipp!

For når man kan bli dolket i ryggen av mennesker som står en nær, hvordan skaldet da bli med alle de fremmede menneskene?

Jeg er livende redd...

Og ei mamma skal aldri slutte bekymre seg for ungene sine...

Jeg har opplevd så utrolig mye motgang...Jeg tror ikke folk rundt meg egentlig VET hvor mye dritt jeg har måttet stå ut med...Og jeg har klamret meg fast til håpet om at en dag skal det bli min tur! Min tur til å skinne, min tur til å leve!

For gudene skal vite at jeg har viet mitt liv fullstendig til mine kjæreste og nærmeste...og alltid uten å forvente å få noe igjen for det...

Kjempeofte mottar jeg så enormt masse...mens andre ganger får jeg kutt fra de jeg minst forventer å få det fra...

Bare de siste par dagene har jeg på nytt igjen fått nye smeller som er vanskelig å komme over...jeg er ikke et menneske som ikke slipper taket...vi er ikke perfekte noen av oss på annen måte enn at vi alle er menneskelige...

Vi feiler...krøller det til...og fikser feilene...og krøller det til igjen...gang på gang...vi sårer...og vi sårer mennesker vi kanskje bryr oss om...

Likevel, så er det alltid rom for tilgivelse, er det ikke?

Ikke misforstå meg! Jeg tilgir, men jeg godtar ikke at noen tråkker på meg uten at de blir klar over at de har gjort det!

jeg slipper taket, men jeg glemmer det aldri...tillit må man gjøre seg fortjent til...

Og når man har brutt tilliten...tar det lang tid å bygge den opp igjen...

Jeg håper at mine unger blir å klare seg fint...

Jeg håper at de slipper skuffelser som jeg har opplevd...i samme skala...motgang gjør en sterk...

Men så finnes det grenser...

Uansett...Her er jeg...

Dumsnill...åpen...ærlig...og knotete...

Ha en fin kveld!

Aina