Hva er en venn?

Hva er en venn? Hvordan mener du at en venn skal være for deg? Og hvilken venn er du? Hvis man googler ordet venn, finner mann en masse dikt etc,men for å finne en definisjon, må man søke på ordet "Vennskap"...

Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Et vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgår og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, som for eksempel interesser. SYMPATI, EMPATI og ÆRLIGHET er viktig i et vennskap!!! 

Kan det være slik at det ene kan eksistere uten det andre? Hvis man utelukker sympati, empati eller ærlighet, kan man være venner da? Det er viktig for mennesker å ha andre mennesker i nærheten når ting blir vanskelig. Men kan man da ha venner som hele tiden skal gni det inn, at de kanskje hadde rett? Du har tatt feil, du er såret, du har det vondt inni deg...og vennene dine mangler totalt empati, de kan ikke sette seg inn i hvordan du har det, fordi de er mer opptatt av å ha rett!!!??? Er det et sunt vennskap?

Hvis du er i et vennskapsforhold hvor du føler at du og dine meninger ikke blir hørt eller verdsatt, eller at du faktisk går rundt og er frustrert eller lei og kanskje til og med sint hele tiden, eller at du faktisk føler deg dårlig etter å ha møtt vennen din...- da er det kanskje på tide å avslutte det vennskapet, tror du ikke? Hvis det ikke er nok indikatorer, Din venn oppfører seg generelt sett på en måte som du oppfatter som lite hyggelig, har en lav moral og deler ikke de samme verdiene som deg...eller at du alltid er den som må ta kontakt...eller at vedkommende alltid snakker om seg selv, bryr seg sjelden med hvordan du har det og bagatelliserer gjerne det du sier...? Det er kanskje ikke alltid like lett å sette ned foten...men dårlige vennskap kan ødelegge deg...Det er ikke sikkert at du selv er en like god venn alltid...men usunne relasjoner over tid, er ødeleggende...

Jeg er kanskje ikke den flinkeste til å ta kontakt med folk...men det er grunner til det...Jeg isolerer meg! Og alle ber meg ta meg sammen og komme meg ut mer...:" Vi skal begynne å finne på mer sammen!" Og jeg sier alltid "ja...joda!" men er fremdeles like isolert...Jeg har ikke bil...jeg er alltid blakk...jeg kan ikke være med overalt...og jeg er alltid sliten...Jeg tar meg KRAFTIG sammen når helgene kommer, for å være sosial...og når mandagen kommer, er jeg innesluttet, kun på Facebook-hvor jeg prøver være munter og sprudlende...- mens jeg egentlig driter i verden der ute, fordi jeg kjenner for å være litt egoistisk av meg og bare være MEG!!! Jeg er ikke like sosial som før...fordi jeg makter det bare ikke...dermed er ikke jeg en så veldig god vennekandidat...MEN...trenger vennene mine meg, VET de hvor jeg er...og jeg lytter...gir råd...jeg prøver å være en god venn...og deres problemer er med meg hele tiden...jeg grubler...tenker....gråter...til og med krangler litt...og jeg ser sjelden den der "to sider av samme sak" greia når det kommer til mine venninner som jeg er glad i...fordi, den andre siden er for meg uvesentlig-selv om jeg kjenner den andre siden...den andre siden er en venn,men ikke så nær venn som min venninne...så selvsagt blir hennes ord satt høyere enn den andre sidens ord...Skjønner du hva jeg mener?

Uansett...en krangel i ny og ne med vennen din, betyr ikke at vennskapet er dårlig...det indikerer kanskje mer på at dere er flinkere til å ytre meninger, selv om dere er uenige...og det å klarne luften kan være sunt innimellom.

For meg er en venn en som kan gi meg kritikk på godt og vondt, uten å få meg til å føle meg utilpass...noe som kan være vanskelig innimellom, men likevel prøver vennen min så godt som mulig. En venn for meg krysser ikke mine grenser! Har jeg satt en grense, gjør vennen min sitt beste for å ikke krysse den! Og skulle det noen gang skje, burde kanskje vennen min gjøre sitt beste for å rette opp i det igjen. Mine venner dømmer meg ikke. Jeg har mine feil og mangler...mine venner går ikke inn for å påpeke alle feilene mine, men kanskje heller inn for å hjelpe meg forhindre at jeg feiler mer enn normalt...jeg går nesten over lik for en god venn. Mine venner ber ikke meg holde ting hemmelig- hvis det kan såre eller ødelegge for noen andre. Og mine venner prøver å la baksnakking være noe vi slutta med på ungdomsskolen. I tillegg burde mine venner faktisk la meg som er snart 40 år gammel, bestemme selv hvem jeg skal leke i sandkassa med...jeg er nemlig ikke umyndiggjort enda...Jeg prøver være en slik venn...jeg åpner dørene og jeg åpner hjertet mitt...jeg er naiv...og jeg blir sønderknust når noen tråkker på meg, går over grensene mine og behandler meg som dritt..."Kvinne, kjenn din plass!" er vel noe av det verste noen kan si til meg...selv om det er en ment som en spøk...Jeg tåler ganske mye, men det er ikke alltid jeg deler samme type humor...og det kan gå inn på meg...og jeg er fryktelig dårlig på å si ifra...

Gjensidig respekt!

Tillit!

Ærlighet!

Og at man faktisk kan holde noe for seg selv...så lenge det ikke sårer eller ødelegger andre...

Jeg er langt fra perfekt! Og jeg kaster ofte stein i glasshus...
Men gjør jeg en feil mot en venn, prøver jeg fikse det! Jeg lar ikke tiden bare gå og forventer at alt blir hvisket ut etter få uker...

Men...ingenting sårer meg mer, enn når den jeg elsker...ikke lytter...ikke støtter meg...og ikke stiller opp for meg når jeg trenger han...det knuser hjertet mitt bit for bit...

Enig eller uenig?

Gi gjerne noen kommentarer...

Aina