En himmel full av stjerner...

Er nordpå i forbindelse med min farfars begravelse...og det er litt vanskelig for meg dette...jeg har så mange følelser inni meg, som jeg kjenner litt på...men for det meste undertrykker...tankene kommer fram når jeg sitter alene og bare kjenner litt på alt...Jeg har vært på besøk hos farmor...hun har hatt far ved sin side hele sitt liv...og nå er han der ikke mer..og jeg kan dypt og inderlig se alt som må gå igjennom tankene hennes. Hun er ei voksen dame, flott for sin alder,,,snart 90 år...og sterk...samtidig ser jeg den lille, sarte damen...senga hennes er tom ved hennes side...hun hører ikke pusten hans mer...han er kun i hennes hjerte...

Å miste en du har delt hele livet ditt med, må gi et tomrom som ingen og ingenting kan fylle. 

Jeg kan forestille meg det og jeg vil på samtid ikke føle på den følelsen...for jeg vil ikke miste noen...

Han kommer ikke tilbake...

Jeg har vært sammen med min kusine og datteren hennes i hele ettermiddag og til langt på natt. Når jeg gikk hjem til min far derfra, tittet jeg opp mot himmelen...

Det er sikkert godt for dem som har en tro og overbevisning om at når vi mennesker forlater denne jorden, havner vi i himmelen...eller kanskje blir en stjerne på himmelen. Og jeg skulle så ønske å fått et bilde av den spektakulære stjernehimmelen som er her...nå i natt...himmelen er full av stjerner...og de lyste opp veien min hjem...alle de stjernene jeg pleide se på da keg var liten...de er der...akkurat på de plassene jeg brukte se den..."dragen"...den lille og den store Karlsvogna...alle mine fantasiformasjoner...

Og ei ny stjerne jeg ikke har lagt merke til før..klar og skarp, midt på himmelvelvet...og et stjerneskudd...jeg fortet meg og lukke øynene og ønske noe...hvem vet...kanskje dette går i oppfyllelse?

Noen sier at man ikke skal røpe hva man ønsker seg, men jeg tror, at hvis man sier høyt eller skriver ned ønsket sitt, vil det komme lettere til oppfyllelse.

Mitt ønske:

Jeg ønsker gode liv og fremgang...

Jeg ønsker å gi mer enn jeg får igjen...

Jeg ønsker at alle vil bli sett og hørt...

Jeg ønsker at familier kan forstå hvor lite betydelig det er å krangle om penger...

Jeg ønsker at familien kan se hvor skjørt og verdifullt livet er...og at de tar vare på hverandre...

Når noen går bort, er du ikke alene om å miste dem...

Du kan dele dine tanker...si det du ønsker å si...men husk alltid at du ikke er alene i sorgen...

Jeg har mistet min bestefar...

Jeg viser ikke min sorg...jeg viser ikke mine følelser...

Jeg har dem i hjertet mitt...

Min sorg er ikke slik som din...den er hverken større eller mindre...mitt tap, er mitt tap...og hvordan jeg velger å vise min sorg, er min måte å komme meg gjennom det på...jeg vil huske det gode, glemme det vonde og jeg ønsker ikke at det skal såes splid, men spirer av mer kjærlighet...

Jeg viser deg ikke min sorg på samme måte som du viser meg din...

Jeg ser opp på en himmel full av stjerner...og vet i mitt hjerte...at vi alle er stjerner...som skinner på vår egen himmel...og har vår egen galakse...

Jeg skal avslutte med det vakreste diktet jeg vet om...Og jeg tilegner det alle som har mistet noen:

Stå ikke ved min grav:

Stå ikke ved min grav og gråt over meg. 

Jeg er ikke der,jeg sover ei.

Jeg er de tusen vinder som blåser. 

Jeg er solskinn over skogens åser.

Jeg er nysnøens milde kjærtegn. 

Jeg er det kalde, friske høstregn.

Når du våkner i et hastig morgenfokk, 

er jeg den raske, stigende flokk

Av stille fugl i sirkelflukt, 

jeg er stjerneglans over havets bukt.

Ikke stå ved min grav, 

vær ikke lei. 

Jeg er ikke der, 

jeg døde ei!
Mary Elizabeth Frye

Klem

Aina