Jeg har liksom mistet familien min et ellef annet sted på veien. Jeg får ting slengt i trynet som jeg er så dum at jeg ikke forstår...jeg skal prøve nøste opp i det, men jeg sitter liksom og lurer på hva dette gjør meg til for slags menneske? For det er jo noe fundamentalt galt i meg et eller annet sted som skaper en slik forrakt fra mine nærmeste mot meg, hvor hint blir gitt- men ingen sier det rett ut!?
Hvor skal jeg begynne? Jeg har jo opplevd mobbing og utestenging fra mine egne hele livet i grunn- alltid fått slengt i trynet at jeg var håpløs, hyper, masete og irriterende. Fikk juling av kusinen min, hun stod i bresjen for drittsnakk og erting gjennom barneskolen og delvis ungdomsskolen til hun ble mer opptatt av seg selv og sitt liv og lot meg være i fred. Men lista var jo lagt...besteforeldre som så det nødvendig å låse døra før skoleslutt slil ar jeg ble sittende ute på trappa i all slags vær mens mamma og pappa var på jobb og trodde de passet på meg. Juling av gutter på tur hjem fra skolen...hadde det i grunn ikke morro...lærere som ba meg slutte syte og etter basing og søkkvåt pga det var det liksom bare min egen feil...en av gutta brukte meg som sin private punschingbag- karatetrening i magen på meg hver bidige dag...
Man blir vel sterk av sånt, blir man ikke?
Og så vokser man opp, prøver finne en vei å gå, finne likesinnede, kjærlighet...få barn...giftemål, familie som konstant forteller en hvor dårlig man er, ikke strekker til, barnevern, men ingen tenker på at jeg kanskje trenger hjelp istedet for straff og bli tatt i fra livsglede?? Jeg var 25 år og 3 barnsmor, med hus, husdyr og mann, jobb, skole, barnehage, men ingen tenkte på at jeg kanskje var overveldet og trengte hjelp? Nei, da melder vi henne til barnevernet istedet, for hjelpe henne, det skal vi da så fanden ikke!
Skilsmisse, nytt liv...trodde alt skulle bli bedre og i starten var det fint! Men så begynte det igjen...det med å ikke strekke til...ny mann, flere barn- ikke felles- men hans barn fra 2 forhold og 2 nye ekser som ikke var veldig lett å samarbeide med...og etterhvert begynte barna utagere litt også...og nå, i voksen alder, får man vite at man er inderlig hatet, enda jeg VET jeg ga mer til vedkommende enn hen noen sinne vil forstå...jeg gjorde ALT for at barna skulle ha det bra, påtok meg all skyld for det meste av dritten de andre foreldrene kokte sammen, og resultatet er at jeg var bufferen og ble tydeligvis hengt ut som at far valgte meg istedet for sine egne barn, noe som er helt absurd! Jeg var den som støttet han, fulgte han og hans drømmer og satt på gjerdet og dingla med beina i håp om å kanskje få min tur til å realisere drømmer?? Nå har jeg gitt opp og lever fra dag til dag bare...20 pluss år av mitt liv har gått til å være andrefiolin i ekteskapet, latt folk gjøre som de har villet og akseptert det og blitt hatet inderlig for det... Jeg har vunnet 6 store seire i livet mitt, og det er barna mine og barnebarna mine og det ka INGEN ta i fra meg, jeg elsker dem helt uten betingelser og uansett hva de måtte føle om meg, blir jeg ALDRI slutte elske dem! Jeg elsker familien min på godt og vondt...men ærlig? Barna til mannen min gir jeg snart opp! Når de ikke etter over 20 år klarer å se at jeg faktisk ikke har gjort annet enn å støtte pappaen deres og elsket dem som om de skulle vært mine egne barn og til tider brukt mer tid på å gjøre dem til lags enn mine egne barn, ja, da kan jeg ikke gjøre mer for dem! Jeg har aldri sagt nei til barna deres, har ALLTID kjørt dem, hentet dem, hatt vennene deres gå inn og ut av huset i alle år, passet på dem i kulissene, tatt på meg masse dritt fra deres andre i familiene deres, holdt kjeft og bortimot aldri vært sinna på dem...tatt dem i forsvar...
Og så min egen familie...mamma, pappa, søster...vi er 4 personer og 3 av oss har tydelig bestemt at jeg er dritten...
Pappa ble sint for at jeg tok Kehus til etternavn, nektet gi meg bort i bryllupet mitt med mannen min og kunne ikke komme seg fort nok vekk fra festen etterpå...har hatt dårlig kontakt siden og han har latt det gå ut over mine barn og nå oldebarn...jeg hører fra han kanskje 2 ganger i året...
Han er bestefar til stesøsknene mine sine barn...
Mamma...hun er helt super i det ene øyeblikket...så er det som om noe annet tar over og jeg får høre hva jeg er og jeg vet ikke engang om hun tenker over hva hun gjør eller sier...
"Du trenger ikke snakke med noen! Ikke snakk så mye!
Ikke nevn familien din, ikke snakk om sykdommene dine, ikke snakk!
Jeg driter i den og dem og ditt og datt, livet ditt er irrelevant, jeg gidder ikke snakke om det, ikke snakk!
Du elsker kun å høre din egen stemme, prøver jeg si noe, er du fan ikke interessert! Ikke si det eller det til søsteren din eller tanteungen din, de er ikke vant med sånt snakk! Ikke snakk med den eller den! Du er ikke tykk, jeg bryr meg ikke om hva du spiser! Du trenger jo ikke spise sånn og sånn!"
Og så fra søster...ingenting! Ikke en lyd! Forteller meg ingenting, ringer meg aldri, og alt pga jeg engang sa at jeg hatet å snakke i telefonen??? Neppe! Jeg liker ikke snakke med fremmede, med selgere og tar ikke fremmede nummer- det har ikke noe med familie å gjøre og hvis man gidder anstrenge seg litt, spør man heller enn å tro det verste om noen! Jeg sluttet ringe henne fordi jeg følte at hun ikke ville snakke med meg og mamma sa det vel mer eller mindre rett ut..."hun unngår deg med vilje!"
Jeg har virkelig prøvd finne ut av dette...jeg forståe faen så lite og må være verdens verste psykopat! For når omtrent hele familien min ghoster meg og snakker meg ned og snakker dritt- må det jo være noe galt med meg og jeg skulle SÅ ønske jeg forstod hva jeg har gjort galt?? Misforstå meg rett, jeg synes ikke synd i meg selv!! Jeg prøver bare finne ut av om dette er noe jeg må fikse eller om jeg skal drite i dem alle og bare la dem være...
For jeg tror at skal jeg fikse dette, burde det kanskje starte med at de faktisk klarer sette ord på hvorfor de behandler meg slik? Om de i det hele tatt ser det slik jeg gjør? Om det er riktig at jeg skal føle dette?
Fortell meg sannheten! Hva har jeg noensinne egentlig gjort galt?? Hvorfor fortjener jeg dette?
Sannheten direkte- gjerne skriftlig ord for ord, slik at jeg kan lese det flere ganger for å forstå det...for jeg er 50 år gammel nå og ingen av oss blir yngre...og alt i alt, er det oss 4 som er starten på familien min- uavhengig av valg som har blitt gjort tidligere...jeg har aldri vært bra nok...aldri fått den hjelpen jeg skulle ønske dere kunne bidratt med, slik min søster har fått oppigjennom årene...ingen kausjonister, få lån, av og til hjelp men måtte jaggu betale tilbake- så mye som mulig- jeg tror jeg gjorde hva jeg maktet for dere alle ut i fra min kapasitet...men aldri god nok...ennå ikke bra nok...feit, lat, snakker for mye, irriternde, i veien, ikke pen nok, ikke flink nok...feil mann, feil plass...stiller antakelig ikke opp nok...bare ikke bra nok...aldri..
Jeg har det sikkert fint ellers i livet mitt, har funnet ut at hushjelp og bestemor er det jeg er...ikke partner, ikke noe annet enn noen som kan brukes til praktiske ting...passe unger, vaske og rydde...at jeg er syk, at jeg sliter med kroppen, at jeg trenger fysisk nærhet fra mannen min, at jeg trenger nye tenner, bli tynnere og se bra ut igjen, det betyr ikke en dritt...jeg er bare her...til bruk for andre...med et hjerte som dør mer og mer...og en kropp som havarerer mer og mer...
Jeg eksisterer...er her...
Barnebarna mine og dyrene mine og ungene mine er mine livsgnister...uten dem hadde jeg ikke orket være her...sånn er det...
A.
